Gudrun Gjertsen (nå 77 år) fra Søgne har skrevet dette innlegget. Hun feiret sin 18-årsdag i USA i 1962 sammen med familiemedlemmer der.  Fra venstre hennes kusine Judy Reme Kuhlmann, venninna Berta Eikerapen Lindefjell, Gudrun selv, kusinen Joanne Reme Corsaro, tanta Bodhild og onkelen Torbjørn Reme. Gudrun Gjertsen (nå 77 år) fra Søgne har skrevet dette innlegget. Hun feiret sin 18-årsdag i USA i 1962 sammen med familiemedlemmer der. Fra venstre hennes kusine Judy Reme Kuhlmann, venninna Berta Eikerapen Lindefjell, Gudrun selv, kusinen Joanne Reme Corsaro, tanta Bodhild og onkelen Torbjørn Reme. Foto: Privat

Min amerikanske familie

Mitt 18 måneder lange opphold tidlig på 60-tallet hos familien Mayer har gitt meg minner for livet.

Jeg trivdes godt hos den jødiske familien Mayer. Det store toetasjes huset i Teaneck lå i Wilson aveny ved den barnevennlige parken Phelps, der høye, mørke trær og store, grønne sletter, ga meg en fin utsikt fra rommet mitt. Minstejenta Penny og jeg ble gode venner med en gang. Hun var fem år og hadde svarte, viltre krøller.

Hennes store lyse barnerom lå ved siden av mitt. Lenger borte i gangen var døra til kjøkkenet. Her, ved det runde bordet i vinterhagen, spiste familien alle måltidene sine. I luka fra kjøkkenbenken satte jeg inn fatene med mat som ble plassert på det dreibare serverings bordet der alle kunne forsyne seg selv.

Rommet, The Den, hadde store vinduer ut mot parken. Pappaen, Robert, som ble kalt Bob, hadde kontor på en fabrikk der de laget foto- og filmapparater, jeg fikk et lite brukt Brownie fotoapparat og et filmapparat. Fotoapparatet hadde jeg med meg i veska når jeg hadde fri og reiste rundt. Når Allan og Joan hadde gått til skolen, var Penny og jeg sammen hvis jeg ikke skulle gjøre husarbeid eller laget mat.

Alis var ei veldig hyggelig dame, hun hadde korte permanent krøller som var farget lys oransje og røde negler. Hun gikk alltid kledd i enkle kjoler. På telefon bestilte hun mat og det de trengte til husholdning, det ble levert på kjøkkenet og jeg plasserte det i skuffer og skap. En hollender kom regelmessig med egg og gryte klare kylling fra en gård. De spiste mye fisk, kylling og grønnsaker, aldri svinekjøtt.

Alis var mye hjemme, på formiddagene satt hun i sofaen med ryggen til vinduet og leste aviser og magasiner eller pratet i telefonen. Ut på dagen gikk hun opp trappa, på deres store soverom oppholdt hun seg lenge. Begge de to store barna hadde også tv på rommene sine, det samme som foreldrene. Når hun hadde et ærend ute, kjørte hun av sted i den brune stasjonsvogna.

Joan, Penny og Allan Mayer sammen med hunden Inky. Foto: Privat

Stua, med det tykke blå vegg-til-vegg-teppet og de tunge gardinene lå til høyre for inngangsdøra. Det ble lite brukt, bare når de hadde middagsgjester, og det var sjelden. Når mormora kom på besøk, en sjelden gang, vandret de rundt, eller satt i The Den og pratet. De tre barna Allan, Joan og Penny, som alle hadde svart, tykt hår, som sin far, kunne noen ganger være en utfordring, spesielt Allan. Men den lille svarte, krøllete Scotch-terrieren som hette Inky var en snill og koselig hund som alle i familien elsket.

Dette var den jødiske familien jeg bodde hos i New Jersey, i 18 måneder. Det hadde vært norske jenter hos dem før, og det hadde alle i familien vært fornøyd med. Det var gjennom den forrige jenta at jeg ble kjent med familien. Det var fint å bo i huset sammen med dem. Jeg snakket bare engelsk med dem, jeg likte å ha samtaler med barna, spesielt med Penny som jeg var mye sammen med.

Etter hvert tenkte jeg også på engelsk. Det var foran den store tv-skjermen i kjelleren jeg satt når jeg så Late Night og The Late, Late Show. Det var tv-serier, talkshow og gamle sort/hvitt-filmer som ble sendt, men for meg var det nytt.

En artist og sanger som fascinerte meg var Al Jolson. Da han var barn, kom han sammen med familien fra Litauen. I Statene ble han etter hvert en av tidenes største sangere og underholdere, og ble berømt for sitt afrikansk-imiterte «black-face». I den sort/hvit biografiske filmen «The Jolson Story» hørte jeg for første gang «Yankee Doodle Dandy», og den tåredryppende sangen «Sonny Boy». Seinere hjemme i Norge fortalte jeg min mor om den jødiske jazzsangeren, hun hadde også hørt ham synge på radio den gang hun var i Statene.

Å se på tv i Amerika var bare fantastisk. «I love Lucy» måtte jeg bare se. Serien laget hun sammen med sin mann Desi Armaz. Fra en leilighet i New York City, sammen med sine leietakere og venner Fred og Ethel rotet den pene, litt naive Lucy seg opp i de mest vanvittige problemer. Det var en serie som var utrolig morsom å oppleve.

«At the hop», en rock 'n' roll-låt med popgruppa «Danny & the Juniors» ble en hit på «American Bandstand». Sangen handlet om ungdommer i en platebutikk. Showet «American Bandstand» ble ledet av tv-verten med artistnavnet «Dick Clark» som gjennom dette programmer ble kjendis i USA. Han introduserte musikken og tenåringer danset til hver låt som ble spilt. Her ble rock ’n’ roll presentert, ikke bare for tenåringer, men også for voksne.

Chubby Checker, som lå på topp rock 'n' roll-lister med «The Twist» og «The fly», begge poplåter på «American Bandstand», var en av de mange artister jeg ble kjent med gjennom skjermen. De ovennevnte var noen av de tv-seriene jeg ble kjent med i kjellerstua i Wilson Avenue.

Her er jeg utenfor huset i Wilson Avenue sammen med Inky. Foto: Privat

Jeg ble også godt kjent på selve stedet. Husene i gata hadde plen foran og sementert gangvei opp til inngangsdøra, trærne mellom gang veien og gata gjorde det til et hyggelig boligområde. I huset over gata bodde en gutt, han pusset og gnidde på sin lille røde sportsbil. Han likte å vise den fram. Det var fint å prate med ham.

Cedar Lane lå bare fem kvartaler borte, det var i handlegata der Penny og jeg gikk på kafé og på 5 & 10 cent-store. På de dagene jeg hadde fri besøkte jeg tante og onkel som bodde i Chestnut Avenue, på andre siden av Cedar Lane, det var lett å finne fram. Når jeg skulle besøke tante og onkel i Bergenfield kom de og hentet meg med bil, det var litt lenger.

Etter søndagsfrokosten, som var nybakt bagel med krem ost, laks og bløtkokt egg til, hadde jeg fri. Dette bakverket, som var populært blant jøder, var Bob ute og kjøpte tidlig på morgenen. Det var ikke vanskelig å venne seg til denne frokosten, jeg syntes det smakte veldig godt.

Når jeg skulle besøke venner i Brooklyn, tok jeg bussen på Route 4, ikke langt fra Wilson Avenue, over George Washington Bridge. Min venninne jobbet også hos en jødisk familie. Vi spaserte på 8. ave i Brooklyn, ei gate som var ganske annerledes å spasere i enn Markens var. Gjennom åpne bar-dører hørte vi mange som snakket norsk, og i butikkvinduene kunne vi se reklame for norske matvarer, men vi var ikke interessert i det. Vi syntes det var mer gøy med det som var amerikansk og for oss veldig annerledes.

Jeg hadde bestemt meg for å reise hjem og fortalte det til Mister og Mers Mayer. De ville gjerne jeg skulle være hos dem, og jeg fikk tilbud om å bruke den ene bilen deres og de skulle spandere sertifikat på meg om jeg bare ville fortsette hos dem.

Men jeg hadde bestemt meg, jeg bare måtte hjem til Norge. Det er jeg glad for i dag. Ved rekka om bord i Stavangerfjord, ved Hudson River, pir 42 holdt jeg fast på fargerike papirstrimler. Det var den siste kontakt oss reisende hadde til familie og venner, jeg så Joan i folkemengden. Jeg visste ikke at hun hadde hun hadde kommet for å si farvel til meg, det var så rørende.

Hun vinket og holdt fast til flere serpentiner. Det var som vi holdt fast i hverandre helt til båten stille seilte ut og forbindelsen ble brutt. Joan var den siste jeg hadde gitt en klem. De første dagene var det bølger og høy sjø, jeg kastet opp og lå i lugaren og spiste tørre kjeks. De siste dagene om bord var rolige og 8. desember ble avskjedsmiddagen servert og 10. desember 1962 gled båten inn til Silokaia i Kristiansand. Mange mennesker var møtt fram og julenisser med sekk på ryggen delte ut appelsiner. Da jeg gikk i land, hadde jeg rød kåpe og på hodet en sort Pillbox-hatt som Jacqueline Kennedy brukte, og var siste mote i USA.

Les flere innlegg av Gudrun Gjertsen her