Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget.  Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget.  Foto: Palla

Testosterontungt ved frivektene

På gymmet har jeg rimelig bra kontroll på det meste og de fleste, men hjemme er det ikke like lett å være morsom.

«Jeg har vondt i rumpa etter sist gang». Fredrik så likevel litt fornøyd ut der vi møttes på skoleplassen. De rundt oss visste nok ikke helt hva de skulle tro, og de tre ungdommene som var på samme vei som oss smilte konspiratorisk seg imellom. «Ja, etter den øvelsen jeg viste deg», ilte jeg til for å oppklare det hele i en fart før ytterligere misforståelser kunne oppstå. «Ja, den var tøff», repliserte Fredrik der vi tusler ned trappa til treningssenteret.

For det var jo selvsagt trening det handlet om. Han var støl bak, i gluteus maximus, akkurat der hvor ryggen mister sitt gode navn og rykte. Jeg kunne ikke dy meg for å erte ham litt og ga ham høylytt det glatte lag inne på gymmet for å komme med uttalelser som antyder at han og jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i den delen av kroppen.

Stemningen på gymmet var god, og jeg er glad i å slå av en prat med medlemmene og fleipe med dem. Særlig når det er testosterontung stemning borte ved frivektene og øvrige medlemmer på gymmet holder seg langt unna. For sånne flokker med ungdommer blir fort veldig dominerende. De er høylytte, tar mye plass, og er skyhøye på seg selv – veritable vandrende testosteronbomber. Men selv om de er skumle for øvrige medlemmer, så er de greie gutter som bare må settes litt på plass. 

Fredrik trener kjernemuskulaturen. Foto: Kjell Moan

Så jeg durer bort til dem og erter dem litt før jeg spør hva de skal «trene i dag». De er jo alltid så mange at det er noen som står og venter (les henger), så jeg spør gjerne om jeg skal hente et ullteppe så de ikke fryser. Eller tilbyr dem hjelp fra en av jentene som trener litt bortenfor hvis vektene er for tunge til at de klarer å sette dem skikkelig fra seg. Og det er så mye lettere (og hyggeligere) å minne dem på håndkle, innesko og alt det der når en har innledet med litt godmodig erting. (Dessuten har jeg fått markert hvem som er sjefen for den som skulle være i tvil om det).

Belønningen er god stemning og ungdommer som faktisk spør om hjelp eller tips til øvelser, og det setter jeg pris på. Det er nok av dem som har sett videoer av oljeglatte solbrune muskelberg på YouTube, og har funnet treningsprogrammet til Mr. Universe og tror det er bare å gyve i gang med det.

Jo da, på gymmet har jeg rimelig bra kontroll på det meste og de fleste, men hjemme er det ikke like lett å være morsom. Ikke for det, vi har da stort sett god stemning og det hender da at jeg høster et smil fra min bedre ¾ i ny og ne. Det skjedde her om dagen, faktisk.

I et rutinepreget hverdagsliv uten all verdens krumspring glir man jo inn i roller, og hjemme hos oss kan man nok kjenne igjen noe (mye) av kjønnsrollemønsteret fra «gamle dager». Men misforstå meg rett, jeg har ikke en hjemmeværende kone som oppdrar barn mens jeg enten er på jobb, treningssenter eller fylla. Hun er en meget selvstendig dame som ikke lar seg pille på nesen. Utover det er det hun som (er) hersker inne. Jeg hersker ute, bak boden og tar ellers tak i bilrenhold, støvsuging, rydding etter måltidene hun steller i stand og gjør ellers det jeg får beskjed om. For hun har stålkontroll på familiens gjøren og laden. Det har ikke jeg.

Men det hender da jeg blir dratt inn i hverdagslige avgjørelser, eller aller nådigst blir konsultert når det gjelder huslige ting, og her om dagen kom det spørrende over kanten av telefonskjermen: «Du har Kid interiør ... og så har du…?»

Og jeg prøvde virkelig, tenkte meg om i flere sekunder. Tenkte at her har jeg sjansen til å imponere. Men sørgelig nok (eller kanskje heller heldigvis ...) er mine referanser (og preferanser) temmelig langt unna interiørbutikker.

«Clas Ohlson, Biltema og Jula», sa jeg.

Det var da hun smilte.

Og til og med hektet på «Nå var du faktisk morsom».

Les flere innlegg av Kjell Moan her