Når ensomme blir alene

Vi behøver ikke naboen for å overleve og naboen behøver heller ikke meg.

Publisert:

Mandalitten Endre Drange Thompsen (38) har skrevet denne teksten. Den ble først ble publisert på hans Facebook-side og er skrevet i ett av få vakuum-områder; kollektivtransport mellom Tangvall og Mandal. Foto: Pixabay.com

Brukergenerert innhold

  • Endre Drange Thompsen

Vi lever i en tid hvor vi har mer enn nok med oss selv. I vårt ekstreme jag etter lykkens hellige gral, selvrealisering, har vi tvunget oss ut på behørig avstand til hverandre. Uavhengighet har blitt en stolt kjerneverdi og det å be andre om hjelp er synonymt med å vise svakhet.

«Låne sukker hos naboen» er et begrep som i beste fall har blitt til et nostalgisk sagn, det er iallfall det færreste av oss som faktisk praktiserer det, meg inkludert. Det er nok flere årsaker til at vi ikke ber naboen om bistand, og én av dem er antakeligvis fordi vi praktisk sett ikke behøver det lenger.

Vi behøver ikke naboen for å overleve og naboen behøver heller ikke meg.

Uavhengigheten gir oss rom for å pleie oss selv, slik som vi selv ønsker å bli pleiet. Den forteller oss at vi til enhver tid kan gjøre nøyaktig det lysten begjærer, og ved hjelp av digitale løsninger ispedd litt reindyrket ego kan vi realisere våre våteste drømmer, helt på egen hånd, men ikke uten å betale for det. Uavhengigheten har sin pris.

Det er den samme prisen av uavhengighet som medfører at naboen, i dagevis, eller ukevis for den saks skyld, kan ligge død i sin egen ensomhet.

En del av prisen jeg må betale for selvrealiseringens lykke er at jeg ikke lenger ser naboen. Og naboen ser ikke meg.

Det er både trist og ekkelt å tenke på, men vi kjente hverandre heldigvis ikke.

Uavhengigheten har sørget for det.

Vi har brukt år på å plassere oss i dette høyhastighetstoget som samfunnet har utviklet seg til å bli, og når vi ikke trodde det kunne gå kjappere, blir vi rammet av enda mer sosial distansering. Disse restriksjonene er skreddersydde for den dyrearten vi her oppe på fjellet tilhører.

Vi mestrer anbefalt avstand på strak arm og vi parerer hindre til tjue i stil, så sant staten bidrar til at kompensasjonen tikker inn på kontoen i tide. Jeg overlever.

Naboens gardiner er trukket for.

De har vært det en stund.

Det samme gjelder gardinene mine, som effektivt tildekker rommet fylt med omtanke.

Det er på tide å trekke dem fra.

Les flere tekster av Endre D. Thompsen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Endre Drange Thompsen