Når jeg forteller til noen at jeg har flyttet til Høvåg, kommer det i 99 prosent av tilfellene to reaksjoner. Først sier de: Høvåg ??? Og himler litt med øynene. Er du blitt høvding? Nei, nei, svarer jeg høflig. Det må man ha tre rene høvågsgenerasjoner på begge sider for å bli. Så jeg er innflytter. Og det er helt greit, for jeg er og blir hægedøl hvor enn jeg bor.

Så kommer neste spørsmål: Har du fått deg båt da? Nei, for farao, sier jeg da. Jeg er jo hægedøl og en ferskvannsfyr. Og er av naturens side skapt med en aldri så liten innebygd frykt for vann i det hele tatt. Vel, er ikke sikker på om den er medfødt eller kom på et påtvunget svømmekurs på Sandland en gang i barndommen. Hægelandsvannet er ok, for der kan man nesten stå bunn over hele vannet. Bortsett fra renna utenfor hos Trygve og de da. Der er det dypt der. Det sa i hvert fall mor.

Kilefjorden derimot kunne være skummel hvis det blåste litt. Jeg turte aldri nærme meg Såga, for der var strømmen livsfarlig. Jeg har noen kompiser som både kjørte opp og ned der og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke synes det var tøft engang. Bare livsfarlig. Jeg likte meg godt på stasjonslandet. Ganske grunt vann og holmer i sikte alle veier. Men nå har jeg altså kjøpt båt. Eller rettere sagt vi (kvinden og jeg) har kjøpt båt. Hun liker sjøen, nemlig. I sommer hoppet hun fra et fjell på ca. tre meter og rett i havet. I sjøen liksom. Med tang og krabber og all verdens rare skapninger i. Steingalt vil nå jeg si. Men jeg må si at jeg får veldig respekt for mennesker som gjør sånt.

Jeg er av den oppfatning at å ha hodet under vann er ganske unaturlig. I ferskvann går det an, men i sjøvann sliter jeg bigtaim. Nå ser jeg ikke under vann uansett, men i sjøen er det i hvert fall helt utelukket. Men, men, det må jo nevnes at jeg badet jeg også. Seigpinte meg uti med hodet høyt hevet. Og ja, det var godt, må innrømme det. Båt på sjøen har derimot ikke vært noe tema. Jeg lever med en søndagsskolesang i hodet: Min båt er så liten, og havet så stort.

Jeg synes nemlig at havet er sykt stort. Det går jo langt forbi Danmark for eksempel. Enda lenger også, tror jeg. Og nå skal vi altså ut på dette store skumle greiene i en balje som bare er en liten prikk på det sykt store havet. Får bare håpe at sjefen over alle sjefer er med og har et grep på styrehånden. Som i sangen jeg refererte til. For jeg trenger det i dette tilfelle tror jeg.

Man kan tro på hva man vil, men jeg har faktisk opplevd at han er med i båten. Selveste sjefen altså. Men han har gått digitalt han også. Han er nemlig med i båten i form av en kartplotter. For en fantastisk ting. Det er rett og slett en guds gave til en hægedøl som skal prøve og oppleve sjølivets gleder. Den viser hvor det er trygt å kjøre. Eller rent og urent sjø har jeg hørt de kaller det, de som er vant med sjøen. Den legger til og med spor som man kan kjøre etter neste gang hvis man vil. Rett og slett en guide på den smale vei.

Nå kommer jeg nok til å putre rundt godt innaskjærs i Høvågskjærgården. Og det tror jeg blir kos. Trenger jo ikke ut på havet liksom. Ikke utforbi tronderøya. Og i hvert fall ikke utforbi lille tronderøy/holmen. Da er det Danmark next med alt mirakelet det fører med seg. Så skal jeg fiske. Det gleder jeg meg til. Litt som Bjørn Eidsvåg. Bare ligge på svai langt fra hovedlei og kai. Og nyte. For det må selv en innbarka innlandsfyr som meg innrømme. Sjøen har sine ting. Den lukter godt. Den er avslappende å høre på. Den ser bra ut.

Skjærgården er jo stort sett fantastisk. Noen forferdelige byggverk av noen nymotens hytter drar inntrykket litt ned. Men jeg er imponert. Må innrømme det. Så nå skal vinteren brukes til å lære en masse rare ting. Forskjellen på knop og knop? Hel og halvstikk. Stabord og byrbord eller hva det nå heter. Mye rar lærdom for en bygdefyr. Men, men, det går nok, så skal du nok se at vi sees i leia en dag. Skip ohoi!