KRISTIANSAND: — Alle mine idoler har hatt det tøft. De har gått gjennom mye. Og det var noe jeg ønsket selv også da jeg var ung. Jeg var eventyrlysten, og jeg ville være lovløs, sier Egil Skram.
Endelig har han debutplata mellom fingrene. Han har holdt den i fast grep siden forrige uke, og nå er den ute. "The Lawmen Are Coming" handler om opplevelser det eventyrlystne countrytalentet aldri kunne forestilt seg.
Endelig et liv. Endelig live
Les Fædrelandsvennens anmeldelse her!
Arr
Skram fortalte hele sin historie i Fædrelandsvennen i sommer. Den kretset rundt rusmisbruk, kriminalitet og fengsel.
Skram reiste seg, men står fortsatt ikke helt stødig.
— Jeg er ikke over det. Ikke inni meg. Jeg har slutta med dop og alle de tingene, og jeg vil aldri tilbake til det, men arrene er der, sier han.
Og arr blir det låter av. Det er en slags trøst.
Fengselsgitar
Skram er 38 år. Det er godt over gjennomsnittsalderen for en platedebutant, men han mener det er en fordel. Han har en annen forståelse av livet nå, hevder han.
— Man modnes. Man får et annet forhold til kjærlighet, barn, ansvar, livet generelt. Jeg har vært veldig rastløs tidligere, men jeg kjenner på disse tingene nå, sier han.
Musikken var ute av livet hans i ti år. Helt til 2008. Da plukket han opp en gitar i fengsel. Spilte litt. Kjente at han fortsatt hadde det inne.
Under rehabiliteringen på Loland behandlingssenter ble han låtskriver igjen. Fortsatt ingen engel, men på rett vei.
Elvis
— Mens jeg satt i fengsel hadde jeg fortsatt noen kriminelle planer. Men på Loland hadde jeg vært edru og nøktern lenge, og da begynte jeg å se litt lenger. Tenke på alle menneskene utenfor. Og da kom låtene også, sier han.
Flere av sangene på "The Lawmen Are Coming", ble skrevet der. Musikken var inspirert av alt som hadde preget Skram før det begynte å gå nedover: Country, soul og blues. Men først og fremst country.
— Den hadde jeg i meg hele tiden. Jeg fikk countryen inn med tåteflaska, sier kristiansanderen, som gjerne kan omtales som en krysning mellom Elvis og Johnny Cash.
— Jeg prøver å holde meg litt borte fra den sammenligningen, men spesielt Elvis er så inngravert i ryggmargen min at det er vanskelig. Jeg har ikke hørt på ham på mange år, for da kommer det ubevisst. Men nå føler jeg at jeg har funnet en slags identitet i stemmen. Jeg er mer komfortabel med den nå enn jeg har vært tidligere, sier han.
Skummel
Skram har gjort flere konsertopptredener i Kristiansand i forkant av albumutgivelsen. De har gjort ham godt. Det er i underkant av et år siden han kom hjem fra Loland.
— Det tar nok lang tid før jeg får ristet dette helt av meg, men jeg bruker musikken til å komme meg ut i samfunnet igjen. Nå må jeg etablere meg på nytt. Bli voksen, sier han.
— Tror du folk oppfatter deg som en skummel fyr?
— Det kan være at de som bare har lest om meg synes det virker litt skummelt. Men jeg kan ikke tenke på det. Jeg fortalte historien for at folk i hjembyen min skal vite hvem jeg er nå . Jeg må være ydmyk når det gjelder fortiden og håpe jeg får komme inn i varmen igjen, sier Egil Skram.
Skrams country-favoritter
Waylon Jennings, "Lonesome, On'ry and Mean": Jeg liker stemmen til Jennings, og ikke minst liker jeg musikken hans. Det meste av det han har gjort er bra, både det gamle og det nye. Denne handler naturligvis om å ha det kjipt og om å dra ut å oppleve livets skyggesider.
Merle Haggard, "Mama Tried": Dette er en beklagelse for at ting ikke ble som man hadde håpet. Samtidig slår han fast: Det var ikke mamma det var noe galt med. Jeg har alltid likt den låten, men det jeg selv har opplevd gjør den enda sterkere.
Willie Nelson/Ray Charles, "Seven Spanish Angels": Dette er en veldig romantisk låt om kjærlighet på øverste nivå. Den handler om en lovløs som flykter fra fengsel, og blir skutt, og så dør dama også fordi hun ikke klarer å leve uten ham.
Spillesugen Skram i Kilden
Ønsketenking
Endelig et liv. Endelig live.
Store forventninger til Egil Skram