Behandlingen av krigsseilerne i norsk etterkrigstid er en svart plett i vår historie, og nå søtti år etter nazistenes grandiose fall, ikke helt til å forstå. Skjelvne og rystet til sitt innerste kom sjømennene hjem etter krigen, men på kaia sto i høyden en sulten familie og ventet. De møtte taushet. Stillhet. Kanskje et og
annet mistroisk spørsmål om hvor de hadde vært mens Norge var fanget, bastet og buntet. Ingen visste, hadde sett eller selv erfart hva de gjennomlevde ute på de store hav. Ingen kan kjenne helt på angsten for hva som gjemte seg i de dype, mørke bølgene, hva som ventet bak tåkebankene eller hva som hylte gjennom luften. De hadde det ikke lett og vi vet etter hvert mye om hvordan det gikk med dem. De var merket.
Stiftelsen Arkivet ble denne uka en enda viktigere institusjon da det ble klart at de nå får midler til å etablere et senter for krigsseilerhistorie. I tillegg til utviklingen av museumsskipet Hestmanden vil det bidra til å gjøre historiebøkene og historiefortellingen om den norske innsatsen på havet mer fullendt. Det er på tide. Det har egentlig hastet lenge. Det er stadig færre igjen og det haster med å dokumentere og registrere.
Senteret på Arkivet skal få en tredelt rolle: Det skal arbeide med å få registrert alle krigsseilere. Så langt er bare 4800 ført opp i registeret, målet er få registrert alle 40 000. Arkivet selv kaller det et digitalt monument over krigsseilerne.
Så skal de nye midlene fra statsbudsjettet også brukes til å samle inn dokumentasjon, private papirer, brev og fotografier og så skal det også forskes. En av Norges største kjennere av krigsseilerhistorien er forfatteren og journalisten Jon Michelet. Han har nådd bredt ut til norske lesere med sine fire og snart fem dokumentariske romaner om «Sjøens helter». Michelet er ikke tvil om at mer må gjøres. Det er fortsatt ubesvarte spørsmål om tilværelsen som krigsseiler. Marinens arbeidsleire, fengselsopphold for mindre forseelser hos de allierte blant annet i Skottland, improviserte domstoler og ikke minst — svartelisting av sjømenn da freden kom. Og hvordan hadde de pårørende det? De levde i konstant frykt og ofte i total uvitenhet om hvordan en far, en bror eller en sønn hadde det ute på verdenshavene, mens verden kokte over av krig.
Sørlandskysten har fått en ny institusjon , som på mange måter hører hjemme her hvor vi har avlet sjøfolk i all tid. Vi kan ikke gjøre godt ignoransen etter krigen. Det gjorde antagelig alt verre for hardt prøvede sjøfolk. Men vi kan tilby dette - en fullverdig historie for etterslekten.