I 1972 arrangerte Tyskland De olympiske leker i M»nchen for første gang siden 1936. Den 5. september tok åtte palestinske terrorister, fra organisasjonen "Black September", seg inn i olympialeiren. I første omgang ble en israeler skutt og ti tatt som gisler. Terroristene krever at 200 palestinske politiske fanger skal frigis, ellers blir alle israelerne skutt før klokken tolv. Den israelske statsministeren Golda Meir avslår. TV-stasjoner gir uttrykk for at dett er godt stoff og sender direkte fra terroristenes tilholdssted. På plenen like utenfor slapper folk av og drikker kaffe. Tyskland avbryter ikke de olympiske lekene, til tross for press fra flere land. Det hele når sitt klimaks da terroristene kjører til flyplassen med gislene i bilen. Det oppstår en vill vest-aktig skytedrama, fem av terroristene skytes, alle gislene dør, to av dem skutt av terroristene tidligere. Tre terrorister overlever, den eneste gjenlevende i dag forteller om M»nchen-hendelsen fra et skjul i Afrika. Hva angjelder både billedutvalg, veksling, kryssklipping og rytme er dette meget profesjonelt utført. Men journalistisk har fremstillingen slagside. Filmen føles som et israelittisk partsinnlegg: De israelske gislene fortid og karaktertrekk males med brede, lange og positive farver, hele det israelske syn og den israelske holdning trykkes det grundig på. Enker, etterlatte sønner og døtre intervjues til fioliner og bløte fløyter. Tyske myndigheters versjon er mager og uten de store nyansene. Et par høytstående politimenn intervjues, men ingen politikere, ingen utposterte snikskytere, og ingen fra OL-komiteen, arrangørene. Ingen. Palestinernes bakgrunn og motiver blir svært ofte tegnet som en blind, aggressiv kraft. Denne filmen fikk Oscarpris i 2000 for beste dokumentarfilm. Dr. Elie Wiesel, Nobelprisvinner, kaller filmen "Et unikt mesterverk". Regissør Alan Parker betegner filmen som "Et herlig stykke arbeid, gripende og vakkert laget, like spennende som en oppdiktet thriller". Vi søker ikke her å artikulere noe som helst i retning av anti— eller pro-holdning til konflikten Israel/Palestina. Vi anmelder kun dokumentarfilmen "En dag i september". Og den er billedmessig dynamisk, men samtidig et én time og 34 minutter langt tendensiøst journalistisk arbeid.EN DAG I SEPTEMBER
USA 1999 Dokumentarfilm
Produsent: Arthur Cohn
Regissør: Kevin McDonald
Forteller: Michael Douglas.