Madrugada: Madrugada. (EMI)
Det er lett å bli både sentimental og ekstra oppglødd når man hører på og glir inn i sfæren til de siste låtene Madrugada spilte inn med Robert Burås på gitar.
Det var grunn til å bli over seg av begeistring da Madrugada ga ut «The deep end» i 2005, som er en gryende klassiker med sine sterke låter og sin dynamiske og lyttevennlige produksjon. Låtene her danner et annet bilde. Det er et stort bilde, det er både større og smalere på samme tid.
For de ni låtene her, som ebber ut etter godt over tre kvarter, er råere, samtidig som noe er like vakkert som på «The deep end». Den store utblåsningen kommer allerede på den energiske åpneren «Whatever happened to you?», og det akselererer på den enda mer rufsete og tøffe «The hour of the wolf». Der tar Robert Burås ut sitt gitarspill til grensen av det en låt tåler uten at det blir overkill.
Den nydelige kjærlighetssangen «Honey bee», er ytterpunktet i andre enden. Denne balladen er dronningen på albumet med sin vakre, melankolske tristesse der Sivert Høyem synger balansert med korstemmene til Ane Brun og Ingrid Olava som et deilig bakteppe.
Så kommer «New woman/new man», som er en midtempolåt med saftig pianospill i front. «What's on your mind?» er en Lee Hazelwood-aktig ballade i et lekkert arrangement, mens «Highway of light», med filmatiske og teatralske musikkbilder fra veien under en Madrugada-turné, blir tekstmessig visualisert på en mesterlig, finurlig og forførende måte.
Nest siste låt er en slags miks av gospel og folk, der stemmen til Sivert Høyem og gitaren til Robert Burås pisker hverandre fram til et lydbilde og en gripende stemning til å bli en monumental og viktig låt i Madrugadas ti år lange platehistorie.
Robert Burås setter punktum med «Our time won't live that long». Han synger som en ung Mick Jagger akkompagnert av sin akustiske gitar og et hammondorgel. En sterk svanesang på et album fylt av nerver og av sjel som du ikke kan stille deg likegyldig til om du en gang likte Madrugada.