New York: For det holdt på å gå galt da Hitchcock skulle velge musikk til den berømte dusjscenen i "Psycho". Han ønsket nemlig ikke musikk under dusjscenen i "Psycho" (1969), og ville aller helst hatt jazzmusikk til. Men komponisten Bernard Herrmann – som skrev musikken til ni av Hitchcock-filmene – fikk bevist det motsatte med sin skrikende fiolinmusikk.
I boken «Hitchcock's Music» viser forfatteren Jack Sullivan at skrekkfilmregissøren brukte musikken som fokus, til å få frem trekk ved rolleskikkelsene, avsløre deres fortid, og gi dem håp – og iblant spilte musikken også en egen rolle.
Jaktet på den riktige sangen – Hitchcocks karriere var en endeløs jakt på den riktige sangen, sier Sullivan til New York Times, og hevder at filmskaperen ville at lyden skulle tjene bildet – og ikke bare omvendt.
Sullivan har nemlig gjennomgått Hitchcocks nitidige nedtegnelser om filmmusikk, tatt for seg oppmerksomheten han viet til hver eneste tone, og hvordan han kranglet med både filmstudioer – og komponister. Til regissørkollega François Truffault sa han en gang:
– Jeg har følelsen av at jeg er en orkesterdirigent.
Tar for seg filmene
Boken tar for seg filmene hans, og viser musikkens rolle. I «Mannen som visste for meget» (1956) spiller Doris Day en tidligere sangerinne, og hennes trente stemme er i stand til å skrike høyt nok til å forhindre et snikmord.
Dette var en nyinnspilling, og Hitchcock gjorde den om så «den skulle være om musikk», som Sullivan skriver.
I «The Lady Vanishes» (1938), hans siste britiske spionthriller, er musikken en viktig del av plottet.