Haugesund : Som kulturministeren sa på Filmfestivalen forrige uke:

– Nå har norsk film kommet så langt at neste mål må være at vi gjør oss bemerket i utlandet, både ved kinodistribusjon og ved å vinne priser. Hvor mye vi oppnår utenlands vil være et viktig kvalitetsmål framover.

Europeiske samproduksjoner vil ventelig gjøre det enklere å få satt opp norske filmer på kino i andre europeiske land. Men hva med det gjeveste filmmarkedet av dem alle: storfilmens og blockbusterens hjemland USA? Hvilke muligheter har norske filmer for å bli vist «over there», og hvilket inntrykk har amerikanerne av norsk, skandinavisk og nordisk film?

Distribuerer

Under seminaret «American point of view» forsøkte direktør Michael Barker i Sony Pictures Classic og Christian Vesper fra IFC TV og Sundance Channel å gi tilhørerne et bilde av det bildet de selv har av nordisk filmproduksjon. Begge har distribuert nordisk film til det amerikanske kino— og tv-markedet i en årrekke, og er godt oppdatert på både filmtitler og regissører.

– Spør du en gjennomsnittlig amerikaner om hva de forbinder med skandinavisk film, vil de svare «Ingrid Bergman, Greta Garbo, Ingmar Bergman». Inntrykket satte seg for alvor i gullalderen for skandinavisk film i USA: 60- og 70-tallet. Intime, vågale filmer med fantastiske skuespillerinner, deriblant Liv Ullmann. Filmene ble svært populære fordi de gikk lenger i seksuelle skildringer enn det som var vanlig i USA, sier Barker.

Forskjell

Slett ikke sjelden vinner nordiske filmer festivalfilmer i utlandet. «La den rette komme inn» vant blant annet prisen som beste film under filmfestivalen i Tribeca i New York City.

– Det er jo en ære for filmen å vinne enhver pris. Men i USA teller bare følgende priser: Oscar, Golden Globe, Gullpalmen i Cannes, Gulløven i Venezia og Sundance-festivalen. Oscar er den desidert viktigste. En Oscar-nominasjon i kategorien Beste fremmedspråklige film vil for eksempel bety at filmen blir å finne i hyllene til alle velassorterte dvd-forhandlere, sier Barker.

Både han og Vesper understreker at fremmedspråklig film alltid vil ha et arthaus-image i USA: de vil aldri bli mainstream.

– Det er en myte at amerikanere ikke er interessert i såkalt arthaus-film. Men det som slår meg når jeg ser nordiske kinofilmer er at de minner mest om filmer som blir laget direkte for tv, for betalingskanaler som HBO og Showtime. Amerikanere er altså vant med å se denne typen film på tv, når de går på kino vil de ha spektakulære effekter og store budsjetter. Sjanger er også viktig. Amerikanere er glade i fransk film, men actionfilmene skal være amerikanske, sa Barker.

Dermed er nordisk film populær på betalingskanalene, noe Christian Vesper i Sundance Channel har erfart. Kanalen er en betalingskanal som utelukkende viser film. Vesper kjøper inn mellom 1 og 15 nordiske titler hvert år, og filmene blir vist flere ganger.

– Monstertorsdag har vi vist mange ganger, og den er blitt veldig godt mottatt blant våre seere. «Død snø» er også en hit. Vi har riktignok ikke så veldig mange abonnenter ennå, men vi når et svært filminteressert publikum, sier Vesper.

Dubbing

I praksis er det amerikanske markedet helt stengt for norske – eller fremmedspråklige – barnefilmer. I tillegg til at USA selv har en så stor produksjon av film og underholdning for barn, er årsaken at amerikanske barn verken godtar dubbing eller undertekster.

– For eksempel i Spania har dubbing vært vanlig i en årrekke og blir nærmest regnet som en egen kunstform. Amerikanske barn avviser dubbing, selv om den er veldig godt utført. De blir bevisste på den fordi de ikke er vant med dubbing.