NRK-medarbeider Jostein Pedersen har bedt om unnskyldning og lagt seg flat for dronningen. Nå venter jeg at Dagbladets redaktør, som videreformidlet Pedersens uttalelser om dronning Sonjas påståtte plastiske operasjoner, legger seg paddeflat ved siden av Grand-Prix-Pedersen.Det ville være litt av et syn — å se to velvoksne pressemenn ligge rett ut for dronningens føtter, og fra denne ynkelige posisjon høre dem spakt be om tilgivelse for sine manglende vurderingsevner. Det kan føles smertefullt å legge seg flat for Sonja og be om nåde, men noen ganger er det både viktig og riktig. Derfor har jeg bestemt meg for å be dronningen om unnskyldning enda en gang for noe jeg gjorde for 25 år siden, men først dette:En ting er at Grand Prix-Pedersen begikk en majestetsfornærmelse på sin hjemmeside. Noe ganske annet er det når Dagbladet smører saken ut over hele førstesiden og serverer den til «halve» folket til søndagsfrokosten. På sin egen nettside skrev Pedersen at dronningen åpenbart hadde hatt flere kosmetiske operasjoner, og at disse ikke var vellykkede. Utgangspunktet for fornærmelsen som Dagbladet videreformidlet til søndagens bløtkokte egg og to tente adventslys, var et Nitime-intervju med dronning Sonja, som Pedersen ikke var tilfreds med. Etterpå tastet han følgende majestetsfornærmelse på hjemmesiden sin: «Jeg hadde ikke behov for å spørre om hennes plastiske operasjoner, som nå ser ganske makabre ut på nært hold, stakkars dame».Senere, ganske mye senere faktisk, la han seg flat og vedgikk at det var uheldig at han hadde blandet sin profesjonelle rolle i NRK med det han måtte mene privat.Men ingen har spurt sjefredaktøren i Dagbladet om hvorfor han videreformidlet Pedersens private meninger. Er det slik at budbringeren alltid går fri - uansett budskapets innhold og troverdighet?Er det god presseskikk å bringe udokumenterte majestetsfornærmelser fra hvem som helst, for eksempel fra en furten frilanser i London med egen hjemmeside?Bør det ikke være et minstekrav at Dagbladets redaktør på selvstendig grunnlag vurderer om det han setter på trykk holder mål, eller mener redaktøren at han kan sladre om dronningen hver gang han kan vise til «hvilken som helst» kilde?Jeg må medgi, om enn noe motvillig, at jeg selv har vært slem mot dronning Sonja i spaltene, og bedt om unnskyldning for det. For 25 år siden var daværende kronprinsesse Sonja i Kristiansand og seilte Yngling-VM med båten «Flaks». En tilfeldig kilde i seilermiljøet varslet meg om at kronprinsessen egentlig ikke var kvalifisert, men fikk delta fordi hun ville kaste glans over arrangementet. Det fikk meg til å snekre følgende infame tittel i Fædrelandsvennen dagen etter: «Flaks har hun, men er hun dyktig nok?»Kronprinsessen lot seg ikke pille på nesen. På en pressekonferanse noen dager senere sa hun - tilslørt av et smil - at hun var skuffet og ikke så lite indignert over den behandlingen hun hadde fått i lokalpressen. «Det var skuffende, jeg har aldri opplevd verre», sa Sonja smilende. Men smilet tok ikke brodden av ordene. Hun mislikte sterkt at det ble insinuert at hun ikke hadde noe i VM å gjøre.Jeg svarte henne ved å beklage insinuasjonen som var bygd på ukritisk kildebruk. Men beklagelsen var ikke som den burde være - uforbeholden og like fram. Også den var en smule infam, ser jeg i ettertid. Den hadde tittelen «Kjære kronprinsesse Sonja» og sluttet slik: « (...) jeg vil gjerne beklage mitt feilgrep og tilstå at jeg et øyeblikk glemte min barnelærdom - eventyret om prinsessen på erten». Beklagelsen kan leses på ulike måter. Noen tenkte vel den gangen, at nå er kjøpmanns-datteren endelig akseptert som ekte prinsesse - fordi hun kan kjenne en ert gjennom tjue madrasser og 20 edderdunsdyner. Andre tolket beklagelsen slik den var ment: Kronprinsessen er ømskinnet og tåler ikke kritikk.I dag, et kvart århundre senere, vedgår jeg uten bortforklaringer, at både tittel og beklagelse var ufin. Jeg legger meg flat ved siden av Jostein Pedersen. Kanskje også ved siden av Dagbladets redaktør?Årene som er gått siden Sonja stod til rors i Byfjorden, har lært meg at jeg ikke må sette på trykk alt jeg hører og tenker. Det viktigste er mange ganger å bestemme seg for hva man ikke skal skrive om. Det finnes ingen trykkeplikt.Hører du det, ansvarlig redaktør i Dagbladet?.