Vi sitter på en kafé i hjembyen og Alejandro leter etter ord.

— Det var som å hoppe på et tog i fart. Det bare dundret av gårde og vi ante ikke hvor vi skulle. For å være ærlig har jeg ikke rukket å fordøye alle inntrykkene. Jeg har ennå ikke maktet å se meg tilbake, sier en ærlig Alejandro Fuentes (19) til Fædrelandsvennen.

Idol endret alt

Men vi tvinger ham. Tilbake til 29. oktober 2004. En særdeles regntung og kald høstdag i Kristiansand. Gitarkameraten ser ut som et spørsmålstegn, og får et litt flaut drag over ansiktet.

— Jeg vet ikke helt hvor du vil, burde jeg huske datoen? spør han, og klør seg forsiktig på den ferske gitar-tatoveringen på høyre arm.

— Jo, selvfølgelig! Det var den dagen, sier han og lyser opp.

Riktig! Det var den dagen han skulket skolen, den dagen han ikke fant noe kult å ha på seg og endte opp med en nokså teit lue. Det var den dagen han stod i timevis i pøsregn på torvet. Det var den dagen alt - absolutt alt - i 17-åringens liv ble snudd på hodet. Det var den dagen Idol kom til byen.

— Det er helt utrolig at det er to år siden. Alt har skjedd så fort, men noen ganger stopper jeg faktisk opp og tenker: Fy så heldig jeg har vært.

Kjæledegge

Gudene skal vite at han har belegg for sine ord. I løpet av 2005 ble han hele Norges Idol-kjæledegge. På høstparten lanserte han sitt debutalbum «Diamonds Or Pearls» som hittil har solgt nærmere 60.000 eksemplarer. 17-åringen ble nominert til to Spellemannpriser.

Så kom Gitarkameratene. Et eventyr som norsk musikkbransje ikke trodde var mulig i nedlastingens tidsalder. Aldri før i musikkhistorien har en norsk plate solgt raskere enn «Hallelujah - Live». I dag, et halvt år etter lanseringen, har 245.000 nordmenn kjøpt platen. Over 100.000 har sett konsertene!

— Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har holdt på å pisse på meg av redsel. Første gang i Spektrum holdt gutta på å le seg i hjel. Jeg skalv av redsel og løp i skytteltrafikk mellom toalettet og backstage, innrømmer Ali.

Gitarkameraten

De fleste norske artister får aldri oppleve å spille for et fullsatt Oslo Spektrum. Alejandro hadde bare ti konserter på cv-en sin da han plutselig sto foran folkehavet i hovedstaden.

— Når jeg ser hvor dyktige de andre gutta i bandet er, skjønner jeg at jeg fortsatt har en lang vei å gå. Jeg er rett og slett ikke flink nok til å dra på turné alene. Ikke ennå, men jeg kommer dit, garantert, sier Alejandro. I

kke bare har han vært med på å skrive norsk musikkhistorie, og tjent mer penger enn den norske janteloven tillater. Han har også sikret seg et knippe nye venner for livet.

— Jeg glemmer aldri første kvelden vi møttes. Jeg kunne ikke begripe hva jeg gjorde sammen med disse utrolig dyktige artistene, sier Alejandro.

Flaut

Gutta satte seg i ring, i kjellerstua til foreldrene til manager Jan Fredrik Karlsen. Espen Lind, Kurt Nilsen og Askil Holm hadde hver sin gitar. Alejandro hadde mobiltelefonen.

— Jeg var vanvittig stolt bare over å være til stede. Fortsatt har jeg en filmsnutt på mobilen av da vi øvde inn Hallelujah. Gutta sang og spilte - jeg filmet og sang med, ler Alejandro om augustkvelden i 2005. Egentlig synes han hele seansen var litt flau.

— Hvis gutta sa jeg skulle spille en C, så kunne jeg ikke det. Jeg har aldri lært meg teorien på gitaren, bare spilt. Derfor var det egentlig litt flaut i begynnelsen, sier Alejandro. Han bestemte seg umiddelbart for å gjøre noe med saken.

— I én måned hørte jeg de samme låtene hele døgnet på ipoden. Og på kveldene satt jeg time etter time på hotellrommet og øvde. Jeg spilte til fingertuppene blødde, sier 19-åringen.

Tjent godt

Onsdag før jul spilte Gitarkameratene sin siste konsert.

— Jeg er utrolig sliten, og jeg har et enormt behov for et rolig liv hjemme i Kristiansand. Jeg må få tilbake lysten til å spille, lysten til å være kreativ, og da må jeg ta en pause såpass lenge at jeg savner musikken, sier Alejandro.

Derfor blir han i Kristiansand til en gang i januar. Så starter innspillingen av ny plate. Mesteparten av tiden blir han trolig sittende på gutterommet på Tinnheia foran en nyinnkjøpt 50 tommer flatskjerm. Han erkjenner at han har fått mye penger mellom hendene, og selv om VG spekulerer i eventyrlige millionsummer, tar han seg ikke nær av det.

— Jeg har sikkert lagt meg til dyrere vaner, men jeg forsøker å holde litt igjen. Jeg har kjøpt noen dyre gitarer, men det jeg egentlig sparer til er et eget hus i Kristiansand.

Savner Kristiansand

For det er her han vil være. Det er bare i Kristiansand han finner roen. Slik blir det gjerne når man i løpet av to hektiske år har bodd nærmere 400 dager på et hotellrom i hovedstaden.

— Jeg er takknemlig for alt som har skjedd med meg, men hvis det er noe jeg savner, så er det Kristiansand. Følelsen av å være hjemme, sier Alejandro.

Selv om han aldri mer kan gå gjennom Markens uten å bli gjenkjent, er ingenting som å være hjemme.

— Folk oppfører seg her i byen, men jeg går alltid med ipoden. Det blir et behagelig filter mot alle blikkene, sier gitarkameraten - ser ut gjennom kafévinduet og nærmest hvisker:

— 2006 har vært et bra år. Ikke sant?