BIRKENES: Professor i folkekunst og folkemusikk og spelemann Vidar Lande (56) ble svært overrasket da han fikk vite at dobbeltalbumet hans, Sordølen, var blitt nominert til Spellemannsprisen i kategorien for folkemusikk. Enda mer overrasket ble han da han faktisk fikk prisen, den 26. februar i år. Den ble riktig nok ikke overrakt under sendingen av det store Spellemansshowet på TV2, til det hadde denne prisen, samt prisen for både klassisk og black metal-musikk, ikke nok kommersiell appell.Vidar Lande, og prisvinnerne i de andre to kategoriene, fikk sine priser overrakt i pausen under showet, på bakrommet så å si. Og da Vidar Lande lot falle en bemerkning om dette, het det plutselig i noen medier at han var sur og lei fordi han ikke fikk nok oppmerksomhet. Ingenting er ham mer fremmed. Kritikk

Han er også ganske overrasket over kritikkene i forhold til Sordølen. Den beste kritikken er kommet fra England, fra The World Music Magazine. Den dårligste er kommet fra Spelemannsbladet i Norge. Det engelske magasinet omtaler Sordølen slik:«Det som spesielt er interessant er måten Lande spiller disse melodiene på — i stilen etter forskjellige spelemenn i Setesdal. ({hellip}) Alle fremførelsene er lytefrie, spilt så vakkert at du ønsker du var der i låven hvor de egentlig burde klinge. Hvis du tror et dobbeltalbum med felemusikk er for mye, tro om igjen», heter det i World Music Magazine. - Det er en popularisering av et forskningsprosjekt som har fått Spellemannsprisen denne gangen. Og jeg tror det er nokså spesielt. Jeg tror faktisk ikke noe liknende har vært laget i Norge før, sier han. Livsverk

Det er ikke så lite av et livsverk heller. Slåtten Sordølen var den første slåtten han lærte, av farbror, Gunnar Lande. - Jeg var 13-14 år. Gunnar Lande ikke bare lærte meg å spille slåtten, men han ga meg rettsreferatene slik at jeg kunne lese historien bak slåtten med dette navnet, Sordølen. Og det var sterkt stoff som gjorde inntrykk. Det handler tross alt om det mange mener var den siste henrettelsen i Setesdal, forteller Vidar Lande.I det vakre og fyldige cd-heftet forteller han historien om Sordølen, Sigurd Eivindson Sordal, som 28 år gammel drepte kjæresten sin, den 27 år gamle Rannei Olavsdotter Hegland. Datoen var 4. februar 1798. Rannei hadde fortalt Sigurd at hun var gravid, og morgenen 5. februar ble hun funnet med overskåret hals. Sigurd hadde forsøkt å få det til å se ut som selvmord, men ble avslørt. Han flyktet til Sverige, ble soldat og tok tjeneste hos en bonde i Bohuslän. Bonden ville hjelpe Sigurd, og fikk et løfte av norske myndigheter om at den norske soldaten skulle bli behandlet på mildeste måte. Sigurd overga seg til norske militære styrker 5. juni 1798. Men løftene var en felle. Brutal henrettelse

Han ble arrestert og ført til Kristiansand Festning. 15. august kom saken opp og Sigurd ble dømt til den strengeste straff de hadde den gang: Først skulle han knipes med glødende tenger, så skulle høyre hånd hugges av, deretter skulle han halshugges og kroppen spennes på radbrekkingshjul. Det avhugde hodet og hånden skulle settes på stake. Dommen ble anket og ble til sist opprettholdt av kong Christian 7. i Danmark. 6. november 1789 ble dommen eksekvert utenfor fjøset på Søndre Sordal - og alle detaljer oppfylt.Rundt disse hendelsen bygde det seg opp en rekke sagn. Folk fortalte om underlige tegn før og under henrettelsen. En av soldatene som var til stede skal ha fortalt at Sigurd sang en salme da han la hodet ned for bøddelens øks, andre at han sang en spesiell melodi. Noen husket ordene til melodien, og slik oppsto både tekster og slåtter som fikk navnet Sordølen, forteller Lande i cd-heftet. Gammeltestamentlig

— Det er sterke saker. Det er så disse black-metal-folka bare kan gå hjem og legge seg, ler han. - Men det er straffene til Augustin som går igjen her, tanker som fikk sterkt nedslag i vår lutherske verden. Tanken er at mennesket er så ondt i seg selv at det må ha et hardt regime. Og selvsagt er det Det gamle testamente som ligger bak. Det er derfor vi også ser likheter med ting vi kjenner fra Islam i dag. Men jeg tror ikke spelemennene hadde rede på dette, sier han.- Litt rart også å danse til disse slåttene?- Ja, det er skummelt. Men nå var jo dette dansemusikk også før denne begivenheten. Det var stort sett tekstene som kom til etter henrettelsen på Sordal, forklarer han. Utvikling og nasjonsbygging

Men Vidar Lande har et videre perspektiv med denne doble cd-utgivelsen. Han vil vise hva som skjedde med feleslåttene under nasjonsbyggingen før og etter 1905. - Det skjedde en voldsom utvikling av folkemusikken i denne tiden. Det var da konsertslåttene oppsto, og det var en veldig forskjell på det gamle spillet og de som da ble moderne. De eldre slåttene er melodibaserte og episke eller narrative. På 1900-tallet ble det moderne med et mye mer harmonisk basert spill. Samklang ble viktig, og en fikk en helt annen måte å tenke musikk på. - De to ulike måtene levde side om side da jeg vokste opp. Jeg likte de gamle melodiene og den måten å spille på. Men de store spillemennene lærte meg harmonisering, konsertmusikk. Det var de som satt hjemme og spilte og ikke var anerkjent som så flinke, det var de som sto for det gamle, forteller han. Det er også grunnen til at Vidar Lande spiller flere av slåttene på flatfele.- Moderniseringa av folkemusikken begynte med hardingfela. Med den kom den arrangerte folkemusikken, og hardingfela ble første steg mot det moderne musikkuttrykket. Selv spiller jeg nok bedre på hardingfele enn på flatfele. Men jeg har oppdaget at det er mye bedre å bruke de melodibaserte slåttene når en skal lære opp andre, for eksempel når jeg reiser i Amerika og underviser i slåttespill, forklarer han.Han mener de gamle slåttene også kommuniserer bedre med all verdens folkemusikk, enn konsertslåttene gjør. - Slik har de små, melodibaserte slåttene fått en verdensfunksjon i vår moderne, pluralistiske tid. De enkle melodistrukturene synes bedre egnet til å knytte vår gamle folkemusikk sammen med annen folkemusikk, hevder han.- Det høres ut som du kunne ha lyst til å skrive om hele folkemusikkhistorien?- Ja, det kunne jeg nok. Men da måtte jeg få tid og ro til å jobbe med det. Det hadde ikke vært ueffent med et statsstipend i så fall, smiler den kunnskapsrike og meningssterke spelemannen fra Bygland.