Vi trodde vel aldri det skulle skje. At The Strokes skulle gi ut et sterkt album igjen. Men det gjør de faktisk med "Comedown Machine".For de har aldri klart å følge opp debuten "Is This It" fra 2001 på en skikkelig måte. Platene ble svakere og svakere, og The Strokes nådde sitt eget bunnivå med fjerdealbumet "Angles" i 2011. Bandmedlemmene tålte ikke trynet på hverandre. De var aldri sammen i studio under innspillingen. Verken solokonserten til vokalist Julian Casablancas eller konserten til The Strokes på Hove var mye å skryte av.
Men nå virker det som om identitetskrisen er over, og at bandet står samlet igjen. Det høres faktisk ut som om kvintetten fra New York har hatt det morsomt. "Comedown Machine" er i alle fall full av lekne låter med overraskende vendinger og uttrykk som gjør at det er grunn til å ha det fint sammen med dem.
Mesteparten av låtene går i en slags 80-talls popretning. På "One Way Trigger" høres de sågar ut som a-ha. Julian Casablancas går fasett som en Morten Harket. Nesten like fengende er "Slow Animals". I tillegg er her mange stemningsfulle låter som fyller opp albumet til en helhet med stor spennvidde. This Is It!