Forlag: Vigmostad/Bjørke
Denne boka samler og systematiserer mye av den kunnskap en har om dette emnet, og som er belyst i andre kilder tidligere. Forfatterne sier i forordet at de har hatt nytte både av Arne Bjørndals bok «Ole Bull og norsk folkemusikk» fra 1940 og ikke minst av Harald Herresthals nylig fullførte firebindsbiografi om Ole Bull.
Boka gjør greie for folkemusikkens situasjon på landsbygda, som bruksmusikk til de store begivenheter i livet, og som dansemusikk i lyst og glede, i hverdag og fest. Industrialisering og urbanisering på midten av 1800-tallet førte til en langsom endring av folkemusikkens vilkår, samtidig som også pietismen mange steder ga den trange kår. Men romantikken som kunststrømning og den ivrige nasjonsbyggingen etter 1814, la også grunnlaget for å hente fram folkemusikken som «nasjonalmusikk», dansen som «nasjonaldans» – på samme måte som bunader ble «nasjonaldrakter».
Ole Bull fikk folkemusikken inn med «bestemorsmelken» – som det heter i et sitat av Bull-kjenneren Carl O. Gram Gjesdal. På familiens landsted Osterøy fikk guttungen Ole Bull oppleve lokale spillemenn traktere hardingfela, og han ble sterkt grepet av denne musikken. Som den nasjonsbygger han var, ble det naturlig for Ole Bull å gjøre bruk av nettopp «nasjonalmusikken».
Stor plass er viet møtet mellom Myllarguten og Ole Bull – og det diskuteres når dette fant sted første gang, om det var 1831 eller 1838, som Herresthal hevder. Et livslangt vennskap ble det i alle fall mellom de to, og dette samarbeidet la grunnlaget for den rike tradisjonen av spillemenn som entret konsertscenene land og strand rundt, og ikke minst i Amerika. Videre presenterer boka en lang rekke spillemenn som har videreført tradisjonen, blant disse også noen av Setesdals-spillemennene, som Olav Heggland, Hallvard Rysstad, Nils Horverak og Dreng Ose.
Stor oppmerksomhet er også viet til hvordan hardingfela ble videreutviklet nettopp på grunn av konsertspillet. Den måtte ha større tone enn de små opprinnelige felene, og derved vokste klangkroppen. Også spillestilen endret seg mye. Alt dette kan den interesserte finne svært mye stoff om i denne boka. Et rikt utvalg bilder er også verd å legge merke til. Boka handler mer om spillemenn enn om Ole Bull – men det er jo helt i orden når vi nettopp fra annet hold har fått 1800-sider Bull-biografi fordelt over fire bind gjennom de siste par årene.