Roman
Forfatter: Aminatta Forna
Forlag: Gyldendal
En sterk samtidsroman fra Sierra Leone, med svik og kjærlighet som tema og krigen som bakteppe.
Aminatta Fornas roman fra hjemlandet Sierra Leone er til å synke ned i, langsomt la seg omslutte av stemningene hun skaper gjennom 500 sider vàr og sømløs prosa, et tekstlig åndedrett som puster varme. Romanen er ikke handlingsløs, men dramaene utspiller seg på det nære plan mellom mennesker som rystes sammen i det lutfattige og krigsherjede landet i Vest-Afrika. Borgerkrigen på 1990-tallet rulles langsomt ut som bakteppe, samtidig som hendelser en generasjon tidligere stadig blir tydeligere.
Borgerkrigen er den direkte årsaken til at britiske Adrian reiser til Freetown rundt århundreskiftet. Han er psykolog, opptatt av posttraumatiske lidelser. Krigen var ufattelig brutal med barnesoldater, voldtekter, mennesker som fikk hugget av hender, føtter. Vi bør huske skrekkens bilder av barn uten en hånd, ofre for krigens ondskap. En million mennesker var på flukt. Kirurgen Kai, som blir Adrians gode venn, har lange dager med å reparere krigsskader.
Etter hvert anes konturene av noen sentrale spørsmål forfatteren vil belyse, der svik, unnfallenhet og kjærlighet er de mest sentrale. Hva med Elias Cole, som lot en kollega dø i politiets varetekt? Cole var besatt av kona hans og kunne etterpå gifte seg med henne. Han lever sine siste måneder på sykehus, der psykologen Adrian nøster seg bakover i livet hans. Cole tar ikke ansvar, han gjemmer seg bak «samvittighetens fragmentering». Hva med Adrian, som har forlatt sin familie?
Adrians samtaler med Cole avdekker lag av hendelser og mennesker som skal få direkte betydning for ham selv også. For den kvinnen som kommer inn i hans liv og endrer det fullstendig, «Ved en tilfeldighet passerte hun gjennom en portal inn i hans hjerte og førte ham ut i lyset.», er Coles datter og Kais tidligere kjæreste. Denne trekanthistorien er løftet langt opp over det banale, den undersøker ikke bare svikets, men også kjærlighetens kår i våre liv.
Forna er blitt sammenlignet med store navn i afrikansk litteratur, som Achebe og Adichie. Kanskje, men ikke nødvendig. Hun har skaffet seg sitt eget rom som en stilsikker og dyptpløyende forfatter, der mennesker og omgivelser er presist tegnet, der komposisjonen er elegant, selv om den kunne vært strammere. Oversettelsen til Guro Dimmen fanger fint inn det følsomme tekstuniverset.