Forlag: Licentia
Krigen er ennå ikke slutt for dem som ble dømt i landssvikoppgjøret. De tilgis aldri!
Det er mye vemod, skuffelse, sorg og ikke lite bitterhet i Marianne Hamsuns erindringsbok «Den fraværendes nærhet». At det er fraværet av hennes ruvende svigerfar, Knut Hamsun, som har gitt boken tittel, er ikke tilfeldig. Selv om hun ble gift med Tore Hamsun året etter at hans far døde på Nørholm i 1952, er dikteren bokens omdreiningspunkt. Hun traff ham aldri, men kom til å leve sitt samliv med sønnen i skyggen av ham. Hans holdning under krigen overskygget totalt det som hadde kommet fra dikterens hånd, slik det har vært omtrent til denne dag.
Marianne Hamsun (85) og mannen ble med årene godt etablerte kunstmalere med en vid vennekrets av kjente kunstnere og intellektuelle. Hun er innkjøpt til Nasjonalgalleriet og mange andre museer.
I boken skriver hun om oppveksten sin i Oslo, vennene, kunstnerkollegene, reiser og svigermoren Marie, som hun hadde et fint forhold til de 16 årene de hadde sammen. Det gir inntrykk av et interessant og godt liv, men så er det svigerfarens skjebne etter krigen, «den forferdelige behandling Hamsun som gammelt menneske, nesten døv og blind ble utsatt for, men også senere i alle år». Hun har rett, kan vi si i ettertid. Tore Hamsun ble dømt for sitt NS-medlemskap, og ble minnet om det resten av livet. Han fikk ingen takk for at han på direktør Harald Griegs anmodning holdt liv i Gyldendal under krigen, like lite som Knut Hamsun fikk kreditt for sine aksjoner for å redde dødsdømte motstandsfolk. Vel, det er krevende lende dette, men det er ikke vanskelig å forstå Marianne Hamsuns sorg og bitterhet.
I «Paa gjengrodde stier» skriver Knut Hamsun tidlig i boken om oversøster Marie på Grimstad sykehus. Om «søstrene» skriver han at de var avvisende og tause; «vil de ikke snakke med mig (...) Den eneste undtakelse var oversøsteren, søster Marie». Jeg kjente søster Marie (Johannessen). Hun var min gudmor. Nå var denne ugifte og dypt religiøse kvinnen som viet sitt liv til pleie av syke, svært beskjeden, men jeg spurte henne en gang om den vennlige omtale hun ble til del av den store dikteren. Hun svarte ganske enkelt at hun etter beste evne ikke gjorde forskjell på dem som ble innlagt på sykehuset. Alle skulle møtes med samme omsorg og vennlighet. Hun hadde både mot og integritet, min gudmor, hun bøyde seg ikke for tidens tutende ulver.
Marianne Hamsuns siste kapittel omhandler Knut Hamsuns religiøse liv. Brevet til datteren Ellinor er kjernebeviset hennes på hans kristne tro. Og det kunne gå rett inn på talerstolen i norske misjonshus, ja, der har jeg faktisk hørt det sitert med et underforstått: det er håp for alle. Men misjonsmannen visste ikke at «damen Ellinor» var Hamsuns datter. Nå er det, som nylig nevnt i Fædrelandsvennen (10. november), gammelt nytt at Hamsun sendte sin datter dette brevet og ellers var interessert i religion, i og for seg ikke så uvanlig for en forfatter. Hva slags forhold Knut Hamsun kom til å ha til Vårherre på slutten av sitt liv, skal jeg ellers ikke ha noen sterke meninger om.
Marianne Hamsuns vesle bok kan være en påminnelse om at vår menneskelighet måles i møtet med dem som faller utenfor, som er annerledes – eller dømmes som svikere.