— De har trøfler på menyen! Er det mulig med de prisene?
Fædrelandsvennens undercover matspaltister Rosmarin og Estragon lot blikket vandre rundt i de minimalistiske omgivelsene på Kick Malt & Mat i Dronningens gate mens førstnevnte drev hoderegning på trøffelpriser. Det var nesten tomt i lokalet denne milde vinterkvelden, men så var det også midtuke.
- Det ville i så fall ha vært en raushetens nådegave, og lovlig seint i sesongen, repliserte Estragon.
— Vi får forhøre oss med kelneren når hun kommer tilbake med bestillingen.
— Jeg synes det er spennende med avstemt ølmeny til tre- og femrettersmenyen.
Estragon fikserte blikket i drikkekartet, ølhunden hadde fått los. Rosmarin var mer klar for rødvin, men hun syntes vinlista åpnet for få spennende valg på glass :
- Kjelleren er full av godbiter på flaske, men skal man kose seg bare med et glass blir det betydelig spinklere.
Forventninger til kjøkkenet på Kick var høye denne kvelden. Det er noe med cv-en til gutta ved grytene som fikk Estragon til å tenke i stjerner og edelt metall. Kjøkkensjef Frode Laupsa har fortid både fra Palace Grill i Oslo, et av hovedstadens mer frekke og trendy matkonsept, Restaurant Oscarsgate og Oro. Og med en soussjef i Alexander Heath, som både har jobbet for Bent Stiansen på Statholdergaarden og Ylajali på Grünerløkka, burde det borge for kvalitet og kompromissløst råvarevalg.
Estragon nærleste som vanlig menyen og påpekte at det er kortreist mat som gjelder her også. Kortreist mat der det er mulig, kunne han lese.
Rosmarin nikket samtykkende, langtreisende trøfler, integrert i en soppconsome, var fremdeles i tankene. Med vann i munnen fikk hun endelig kontakt med servitøren som med et smil ankom bordet. Om det var ekte trøfler? Nei… det visste hun ikke, men skulle spørre på kjøkkenet. Det skulle vise seg å være et omkved som gikk igjen noen ganger i løpet av måltidet. Hvor ofte opplever man ikke nettopp dette? Fine restauranter som ansetter ufaglærte servitører som blir svar skyldig? Har bransjen råd til å gamble med dette?Vår blide servitør kom tilbake både med bestillingsblokka og de dårlige nyhetene. Trøflene kom i essensform. Olivenolje tilsatt trøffelessens finner man snart på Rema og er langt fra det Rosmarin fantaserte om i sitt ukuelige optimistiske sinn.
Valget falt til slutt på en treretter fra tavla og en sammensatt trilogi fra den trykte menyen. Rosmarin gikk likevel for soppconsomeen, etterfulgt av lasagne og en ostetallerken, mens Estragon landet på dagens treretter med ølmeny. Den bestod av lettrøkt laks, andebryst og en is-dessert hvor servitøren vår stolt kunne fortelle at alt var hjemmelaget.
Det mister det raffinerte preget når de presenterer det sånn, men det duger i denne settingen.
Consomeen var fyldig og velsmakende, fraværet av trøffel til tross. Oksehaleravioli satte en fin spiss. På den andre siden av bordet kom anerkjennende blikk og passelig diskrete smattelyder fra Estragon ettersom den lettrøykte laksen og den friterte brandaden (klippfisk og potet kjørt i blender) rammet inn av skalldyrskum gled ned. Et av flaggskipene fra Nøgne Ø, Saison, var et godt og friskt følge til laksen. Rosmarin var rimelig fornøyd med sitt rødvinsfølge i form av italienske Saladini Pilastri Rosso. Prisen på 89 kroner glasset er stivt selv etter norsk standard.
Smaksmessig var hovedrettene også helt på høyde. Kvaliteten på Estragons kjøtt var upåklagelig, andebrystet var bortimot perfekt stekt. Old Speckled Hen, en pale ale fra det renommerte Morland-bryggeriet i England, hadde nok passet bedre til en tyngre kjøttgryte innerst i en engelsk pub, men den tydelige maltsmaken satt lenge i munnen.
— Jeg innbiller meg at det litt rustikke gastropubimaget gjør at hovedrettene presenteres litt overlesset, reflekterte Estragon.
Rødbeter og sølvløk virket litt som et stilbrudd for den ellers velkomponerte tallerkenen.
— Det mister det raffinerte preget når de presenterer det sånn, men det duger i denne settingen, synes nå jeg, mente Rosmarin.
Hun var fornøyd med innslaget fra spisestedets Etter jobb-tilbud som kunne tilby retter til under 200-lappen. Lasagnen var fyldig, og den syrlige salaten var frisk ledsager.
Med de rause porsjonene så langt var det nesten så dessert var i meste laget. Men her kompenserte kjøkkenet og avrundet måltidsreisen i minimalistisk ånd. Klokt valg, også det. Rosmarins ostetallerken var toppet av en deilig ingefærchutney, Estragons magemål slet med å finne plass til det søte. Likevel, kokos- og pasjonsfruktsorbeten var rett og slett fortreffelig, og servitørens stolthet over det hjemmelagete viste seg å være berettiget. De kan sine saker på koldtkjøkkenet også.
Mette og fornøyde var dommen ikke spesielt vanskelig å felle over stedet: Maten holder mål på KICK. Musikken som spilles i et lokale med litt for få gjester en hverdag i januar var litt for høy, men man tåler den forstyrrelsen når man booker på en gastropub.
Hva synes du om Rosmarin og Estragons vurdering av Kick? Si din mening!