POP
Tone Damli er pen. Det har alltid vært en fordel i popindustrien. Uten å være altfor usaklig, er det grunn til å stille seg spørsmålet om hvor langt hun hadde nådd uten sitt vakre utseende. Det er til og med godt mulig at Tone Damli Aaberge er kul, men musikken på «Cocool» er ikke kul. Hennes frasering og engelskuttale er heller ikke kul.
Låtene er dvaske og innholdsløse. Noen av dem, som for eksempel den velproduserte «No way out», fungerer bra som lydkulisser på radio i bilen mens du kjører og har tankene enn et annet sted enn på musikken. Noe mer enn det er det ikke å hente her.
Produksjonen er ålreit og velklingende, men veldig strømlinjeformet. David Eriksen kan faget sitt, men han kan ikke noe særlig mer enn å tvinne og spinne på det som har solgt bra før. Kaka er fint pyntet, men den smaker ikke særlig godt.
Tone Damli sin stemme har så lite kraft, med en slik tydelig mangel på energi og særpreg at hun veldig ofte på «Cocool» høres ut som en søvnferdig Britney Spears. Huff!
