Dette baserer seg på livet og poesien til den nå avdøde amerikanske poeten og journalisten Mark O'Brien (John Hawkes). Mark O'Brian fikk polio som gutt, i voksen alder ligger han i en jernlunge. Han har et pusteapparat lett tilgjengelig. Han skriver ved hjelp av en lang, mekanisk blyant som han beveger via munnen. I så måte er han tilknyttet journalistisk til en avis, i tillegg skriver han poesi. God poesi. Hver dag blir han for noen få timer tatt ut i friluft av en pleier, han ligger da i en spesialseng.
Men. Det er alltid et "men". Mark vil, i en alder av 38 år, debutere seksuelt. Han har evnen til å få ereksjon og hans hjerte lengter etter en smule søt musikk, for nå å snakke litt høytidelig. Det skal man en gang i mellom.
Og se, han blir tilbudt en seksualterapeut (Helen Hunt). Noen vil si at hun ikke er annet enn en prostituert. Men, vel, bildet er mer subtilt enn som så.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
"The Sessions" er en usedvanlig nær, finstemt og lydhør film. Tross det bevisst knugende, svært mye foregår innen fire trange vegger eller med nærbilder av en liggende Mark O'Brian i jernlunge, føles filmen slett ikke dyster eller depressiv. Mark O'Brians humor, klokskap og ærlighet, gjør den til en film som stritter av håp. Med en annen skuespiller enn John Hawkes, kunne denne filmen lett ha blitt flere grader spinklere, nesten blitt en annen film. Han formidler O'Brians følelser, humor og klokskap med glassklar balanse, hans nyanser er fine som ringer i et sommervann. Også Helen Hunt formidler seksualterapeuten innenfra og ut, ikke, som mange amerikanske skuespillere, utenfra og inn.
John Hawkes mottok Oscar for to år siden for sin birolle i dramaet "Winter's Bone". For denne filmen ble han nominert til Golden Globe for beste hovedrolle. Helen Hunt er nominert til Oscar for beste birolle.
Setter du pris på filmer som "Amour", vil du avgjort applaudere denne.