På overflaten er dette et voldsdrama . Og ikke en dusinvare i så måte. Vi snakker her om en grim, selsom og meget voldelig film.
Vi møter den 30-årige, fullstendig ensomme lånehaien Lee Kang-do . Hans metoder for å gjennomføre inndrivelse av gjeld er så ekstremt voldelige at en utmerket godt forstår dem som tar fullstendig avstand fra filmen og nærmest nekter å se ned i eller bak den.
Så : En dag dukker en kvinne opp. Hun påstår at hun er hans mor. Lånehaien har aldri sett sin mor. Og noe nytt fødes sakte i ham.
Går en bare ørlite under overflaten av dette verket , synker ned og inn i filmen, vil en fort se at bak grimheten, usselheten og den ekstreme volden, åpenbarer det seg en helt annen film. Slik en kan lese en tragedie ut av Hemingways tilsynelatende enkle hverdagssetninger.
For, nemlig : Bak volden, bak de selsomme hendelsene, ligger det en film som diskuterer og advarer, slik denne anmelder ser det. Det er en film om nådeløshet og hat som egentlig taler til oss om nåde og frelse. "Pietá" betyr nåde, forresten.
Det hele kan nok oppfattes , dypest sett, som en kritikk av kapitalismens regler og strukturer, som en advarsel om tomheten i jakten etter penger og ytre suksess. Men dette dramaet kan også sees som en tragedie en lengsel etter å oppnå en form for frelse, om til sist å bli sett på med nåde av de mennesker som betyr mest for deg.
Rent regimessig er det et verk som er nært , finurlig, tett på som svette, der form og stil er vevd tett sammen med filmens substans. Skuespillerne har nyanser like fine som lyden av en spiss negl mot tynt glass.
En del mennesker husker sikkert Kim Ki-duks poetiske "Vår, sommer, høst, vinter...og vår igjen" . Denne filmen, hans attende i rekken, er totalt annerledes. Den vil kanskje provosere, den vil muligens vekke avsky. Undertegnede sier kun: Se den og ta deg god tid til å fordøye den.
PS. "Pietá" har mottatt flere meget høythengende priser.