På en måte er det overraskende at Helge Krog (1889-1962) skulle bli den mest glemte av det radikale trekløveret fra mellomkrigsårene, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel og Krog, for han er deres overmann i formuleringskunst og skarpe påstander, en polemiker av Guds nåde. Øverland siteres ennå, Hoel leses noe, begge er jevnlig representert i antologier og lærebøker. Krog er ute, helt ute, han som gjennom 50 år uredd og drabelig kjempet i «tapper ensomhet», for å sitere Inger Hagerup, for sine meninger. Glemselen er ufortjent.

Krog gjorde seg tidlig bemerket som uredd litteratur— og teaterkritiker. Han skrev selv en lang rekke skuespill, kanskje glemt med bedre grunn en kritikeren og essayisten Krog. Mellomkrigsårene var politisk turbulente og dramatiske. Krog var erklært sosialist, men ikke mulig å partiplassere. Han tok tidlig avstand fra Sovjet-staten og så dens stadig mer tyranniske vesen. Han forsvarte heftig asylet til Leo Trotsky i 1936, der han skarpt avslørte arbeiderbevegelsens unnfallenhet, og støttet varmt fredsprisen til Ossietzky. Den ironiske kritikken av Oxford-bevegelsen var et ledd i den livslange kampen hans mot kristendommen, statskirken og alt deres vesen. Det er min påstand at kritikken bidro til en høyst tiltrengt kirkelig fornyelse.

Under krigen var han i Sverige og bidro blant annet med artikler i «Håndslag», en av undergrunnsavisene, men han var for kontroversiell til å bli redaktør. Ved krigens slutt gikk han til skarp kritikk av storindustrien, som hadde samarbeidet med tyskerne under krigen. Han måtte selv gi ut skriftet «6te kolonne-?», der han påpeker at store norske bedrifter som Hydro, Zinkkompaniet og mange andre holdt hjulene i gang med tysk kapital. Hans kritikk av rettsoppgjøret gjorde ham forhatt i mange kretser. I dag gir historikerne ham rett.

Hans liv var preget av økonomiske problemer, samlivsbrudd og høyt alkoholkonsum. Det ble noen klinikkopphold, så hanglet han videre, til han en dag avsluttet det hele selv.

Volds grundige og jevnt over gode biografi er basert på et omfattende kildemateriale, trykt og utrykt. I stor grad lar han kildene tale. Krog trår frem med egne ord, og med den formuleringskunst og de skarpe meninger det her er snakk om, er det i perioder en sann nytelse. Men rammeverket, tiden han levde i og indirekte rapporterer fra, kan bli noe mangelfull. Men for all del, dette er et imponerende arbeid, en biografi som også skaper et savn, et savn etter vår tids Krog.?Alf Kjetil Igland