Det er reklamens vesen å skryte. Så også her. Kristiansand fritt for tagging og tiggere. Kristiansand full av unge, vakre og vellykkede hvite mennesker, mange under trening i skog og mark. «Nordmenn lever aktive liv med fokus på personlig utvikling og velvære». Er det sant? «Kristiansand er en mangfoldig by med mennesker fra 135 ulike nasjoner fra alle kontinenter», det er nok sant, men jeg måtte lete lenge før jeg fant bilder som viser noen med mørkere hudfarge enn den vanlige sørlandske i denne boka. Jeg fant to.
Først tenkte jeg at dette ser jo riktig flott ut. Man blar opp. Imponerende fotos. Hvite seil i glitter over fjorden. Flotte oversiktsbilder av Kvadraturen fra luften, og Flekkerøy fra luften. Nye bilder og gamle bilder. Sommer for det meste, men også vinter.
Svakhetene blir tydelige ved nærmere ettersyn. To av dem er allerede påpekt i leserinnlegg i Fædrelandsvennen: En peker på det dumme i å kalle byen KR SAND, særlig hvis meningen er å markedsføre byen utenlands. En annen peker helt riktig på at det er brukt gamle bilder av Posebymarkedet. De siste årene er markedet langt mindre spektakulært enn det som fremgår av bildene.
Pinlig blir det på side 24 og 25 der teksten forteller oss at «Bildene her er fra etterkrigstiden og viser en by som våkner til liv etter endt okkupasjon». Det ene bildet er fra 1892 og viser byen lagt i aske. Noen kunne jo komme til å tro at Kristiansand ble like utbomba som Dresden? På side 83 heter det at «Blomster for 2 millioner norske kroner blir årlig plantet av byens parkvesen». Og hva viser bildet: Ei tue med hvitveis, neppe plantet av parkvesenet. På side 105 heter det at Kildens fasade mot sjøen «er bygget som en bølge og refererer til 1600-tallets eksport av eik med base i denne havnen». Arkitektene kalte veggen «Tutu» og brukte ballettskjørtet som inspirasjon for bølgeveggen.
Boka mangler billedtekster. Disse er noen ganger bakt inn i de øvrige tekstene. Tekstene er ofte informative og gode. Men noen ganger blir de merkelige, både som formuleringer og i innhold. Dessuten gjentas samme informasjon en del ganger, noe som gjør at boka virker masete (se f. eks. side 27 og 30).