Forfatter: Terje Dragseth
Sjanger: Noveller
Forlag: Cappelen Damm
Det har vært både spennende og moro å lese Terje Dragseths nye bok: «Solen sukker i min sko». Boka består av 37 korte tekster, på omslaget kalt noveller. Hadde boka kommet ut på 1970-tallet ville den nok blitt kalt kortprosa. Jeg måtte ofte tenke på Dag Solstads velkjente oppgjør med den rådende litterære smak på 1960-tallet: «Da ble vi fylt av en ømhet for verden og sa: Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger. Vi vil ikke forandre tingene våre til fugler og blomster. Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet...» som det het i samlingen «Svingstol» i 1967. Dragseth fortsetter dette oppgjøret, samtidig som han utvider sjangeren kortprosa slik at tekstene utmerket godt kan kalles noveller. De bærer nemlig ett av novellens viktige kjennetegn: Overraskelsen til slutt.
Tekstene er ofte ikke veldig handlingsbeskrivende, snarere beskriver de en tilstand, en situasjon, en fornemmelse, følelse, stemning. Og så vendes det mot slutten til å bli noe helt annet enn jeg som leser trodde det skulle bli. Det enkleste eksemplet er teksten «Dagdrøm». Jeg leser, og tenker at nå, nå har herr Dragseth begått en skikkelig pornonovelle, skikkelig Cupido-stoff altså. Men huff så feil jeg kunne ta. Det var jo, som tittelen lovet, en dagdrøm det handlet om. Drømmen var bare så godt beskrevet at jeg ble revet med og trodde det var handling. Jeg ble nesten flau over meg selv, og fikk en god latter. Dermed har jeg sagt at boka er full av humor. Dragseth er en alvorlig mann og er dikter med ambisjoner om å bety noe for verden og ikke minst for språket. Det gjør han også. Og han gjør det med vidd, eleganse og ikke så rent få skøyerstreker i denne boka. Den vil antakelig for mange være lettere tilgjengelig enn mange av hans diktbøker. Tekstene går rett inn i vår egen tid, gir beskrivelser av mennesker, og dyr («Hunden«), eller rett og slett ting («Den obskøne trappen«) i situasjoner det er lett å kjenne seg igjen i.
Men så skjer det uventede ting, eller faktisk noe veldig forventet, og så blir fortsettelsen så annerledes enn en trodde. Ofte må en dikte fortsettelsen selv. Og noen ganger er det skummelt, nesten ekkelt og skremmende. Og spennende. Tittelen er hentet fra et dikt av danske Gustav Munch-Petersen. Diktet er gjengitt helt sist i boka. Munch-Petersen var Danmarks store surrealist på poesiens område, gikk til angrep på borgerlige konvensjoner og døde under uklare omstendigheter i 1938 i kamp mot fascismen i Spania.