Erik Fosse er for mange nordmenn best kjent som den ene av to kirurger som ble øyenvitner til Israels angrep på Gaza romjulen 2008. Sammen med Mads Gilbert jobbet Erik Fosse på spreng for redde liv under krigshandlingene, og rapporterte samtidig om hvordan krigen så ut fra perspektivet i sykehuset. Internasjonal presse var stort sett utestengt.

Men Erik Fosse har vært engasjert for palestinernes sak i 33 år. Og i bokprosjektet «Med livet i hendene» trekker han mange lange linjer. Han starter med sionismen. Under de militære aksjonene og politiske omveltningene rundt opprettelsen av staten Israel, legger han perspektivet hos de palestinske familiene som mistet hjemmene sine og ble drevet på flukt. Og hos dem som fikk drept deler av familien sin. Han forteller videre om teamene av helsearbeidere som reiste for å bistå. Gradvis blir boken en historie om Norwac, organisasjonen Fosse leder.

Dypest sett handler det om at legene kjemper mot de prosessene som kalles "dødens triade", som på individnivå handler om å holde pasienten varm og stoppe blødninger. Men som på samfunnsnivå må løses politisk.

En rekke personer spiller viktige roller i Fosses beretning. Øyelegen og politikeren Maged Abu Ramadan er en av dem, og hans familiehistorie i flere generasjoner brukes som referanse for å gi en personlig inngang til en historie som ikke er ment å være en statsvitenskapelig avhandling. På samme måte bruker Fosse seg selv og sine kolleger for å skildre den norske solidaritetsbevegelsen, uten at boken glir over i en selvbiografi.

Det er dessverre litt mange prosjekter som slåss om plassen i denne boken. Dette blir særlig tydelig når Fosse i et kapittel melder seg til tjeneste i Afghanistan og vi får et kort innblikk i livet sammen med ISAF-styrkene. Her blir vi riktignok kjent med en annen side ved Fosse, men mister fokus på Midtøsten-konflikten som resten av teksten handler om.

Ett prosjekt som ikke får mye plass, er forsøk på å forstå motparten i konflikten som utspiller seg. Fosse har valgt palestinernes side. Men det skjer likevel en interessant nyansering i det siste kapitlet, der han etter samtaler med norske jøder reflekterer over hvordan Norge og andre europeiske land har et ansvar for den frykten mange jøder føler på, og som er viktig for å forstå hvorfor staten Israel utvikler seg som den gjør.

Dette er en subjektiv skildring av politisk og medisinsk kamp. De beste skildringene er som regel subjektive.