Fakta:

REVY

”Lyden av Løgnas”

Med Dag Schreiner, Rune Andersen og Per Inge Torkelsen

Agder Teater, hovedscenen.

KRISTIANSAND: ”Lyden av Løgnas” heter den nye revyen. Her er mye nytt, også noe gammelt, les: Gamle vitser. Noen av dem blir som nye. Men ikke alle. Humor-trioen er jo heller ikke ny. Få har holdt på med å få folk til å le i så mange år som disse. De klarer det denne gangen også. Har de fornyet seg? Eller er det spikersuppe à la Løgnas de byr på? Jeg vil si litt av hvert. Revyen er jevnt god, med noen, men få, pinligheter, og masse gøyal humor. Overraskelsene er ikke overtallige.

Foto: Kjartan BjellandDet hele starter friskt med ”Ordføreren i Kvinesdal” som i Rune Andersens skikkelse forgjeves forsøker å overbevise velgerne om at alt nå blir så mye bedre – etter Terra-skandalen. Revyen har noen helt klare høydepunkt. Ett av dem er det bortimot absurde nummeret ”Dabada”. Det handler om å lære eller ikke lære, om å gjøre det riktige eller ikke, om å skjønne og ikke skjønne, og å være i stand til å gjennomskue selv den mest autoritære pedagogikk. Et mesterstykke der Torkelsen og Andersen spiller hovedroller, men hvor Schreiner kommer inn og forsterker det hele mot slutten. ”Dabada” er et ubestridt høydepunkt. Et annet høydepunkt er ”Kompisen fra Helvete”, der Rune Andersen, på trygg grunn med Vennesladialekten, drar opp en type som nok kan minne om typer han har skapt før, men som er ny, sjarmerende, utspekulert og passelig teit – alt på en gang.

Foto: Kjartan BjellandDag Schreiner gjør en fabelaktig sanger-innsats når han foredrar den sangen som er obligatorisk på et visst tidspunkt i ethvert show, sangen som minner om alle sentimentale høydepunkt i alle musikaler på en gang, melodisk så godt skrudd sammen at du tror du har den, før den glipper igjen, og tekstlig en nydelig harselas med seg selv. På samme måte røper Rune Andersen nok en gang sine nærmest ufattelige vokale ressurser mot slutten av ”Lusakoftemusikalen”, om den nye ”moten” i rettssalene, når Queen-melodier på rekke og rad fører ham i Freddy Mercury's fotspor. Fantastisk.

Foto: Kjartan BjellandTorkelsens ”Diktat” er en vemodig historie pakket inn i en skolefrøkens håpløse diktat, utsøkt fremført med forsiktig snert. I ”Finske resturang” er Schreiner ubetalelig i all sin bevegelighet, og både Schreiner og Torkelsen er herlige når de ”kødder med Start”, som Rune Andersen strengt forbyr dem å gjøre. ”Kåre Kongo og ”Adla har så lyst å sei neger” blir flaue i forhold. Her forsøker man å være morsomme over temaer som i den offentlige debatten nok kan kalle på smilebåndet, men det blir mer platt enn morsomt, og er revyens to små flaue.

Summen er imidlertid både sjarmerende og svært underholdende. Forestillingene i Kristiansand er visstnok bortimot utsolgte, og dermed er suksessen allerede sikret.

Anmeldt av Emil Otto Syvertsen

Foto: Kjartan Bjelland