De beste sangerne og sangskriverne er de som bare må gjøre det. De lever og leverer ut livet i sangene sine. Her er amerikanske Sufjan Stevens sin tilstandsrapport. Tittelen «Carrie & Lowell» handler om mor Carrie, som han bare hadde sporadisk kontakt med til hun døde i 2012, og om stefaren Lowell. Det handler om død og fordervelse, savn og sorg, uten altfor mange lyspunkter i sikte. Tekstene er full av bibelske referanser, men også med noen ukristelige og sarkastiske meldinger.
Det er fem år siden Sufjan Stevens ga lyd fra seg, da med to albumslipp med ulikt innhold. Den ene full av elektroniske elementer, den andre mer organisk. Her kommer han nært lytteren i en dvelende og mørk stemning med piano og akustiske gitarer. Nakent landskap med låter skrellet ned til avgrunnen og innvollene. Det er både nifst og sterkt. Veldig personlig, og til tider destruktivt i form og innhold. Vi skal alle dø, synger Sufjan Stevens. Mange har sunget det før ham, men når han gjør det på dette skumle, men likevel gripende albumet, så får ordene en mening som vi nesten ikke har hørt før.
Det tristeste som fins av musikk kan være så utrolig vakkert. Slik er det her.