_**KONSERT
Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent Rumon Gamba
Solist: Eir Inderhaug
Program: Ravel: Le Tombau de Couperin, Samuel Barber: Knoxville Summer of 1915, Vaughan Williams: Symfoni nr. 3
Kilden, Konsertsalen**_
Torsdagskonserten denne uken bød på et usedvanlig kresent sammensatt program. Riktig nok med en lett misvisende tittel: «Sommerkveld i Tennessee». Den refererer til ett av konsertens tre verk, men tatt i betraktning at hele konserten nærmest er å oppfatte som musikalsk traumebearbeidelse etter første verdenskrig, ville vel en tittel som refererte til dette vært mer passende. Det er bare tre uker siden Sjostakovitsjs tiende symfoni, som er relatert til andre verdenskrig, fikk en gripende fremførelse av KSO. Her spilles det i sannhet om krig og fred mens tv-serien av samme navn går mot sin siste episode.
Det var stort å få Sjostakovitsjs tiende, men det er ikke mindre fantastisk å få Vaughan Williams tredje symfoni servert i Kilden. Vi hører alt for lite engelsk musikk i Norge. Williams, Elgar, Britten og en rekke andre spilles alt for sjelden her til lands. En skulle tro de hørte hjemme på ei øy langt ute i havet et sted!Ravels impresjonistiske minnealbum over venner tapt i krigen, som har tittelen «Le Tombeau de Couperin», ble rett og slett lekkert spilt, ledet av dirigent Rumon Gamba med svært tydelig kroppsspråk forent med diskresjon og tydelighet.
Eir Inderhaug gjorde en betagende tolkning av James Agee’s tekst til Samuel Barbers sommerminner fra 1915. Freden før verden går i knas, er vel en av tolkningsmulighetene her. Inderhaugs stemme smeltet nydelig sammen med orkesteret samtidig som hun tolket tekst og var tydelig. Hennes stemme lød også i siste sats i Williams-symfonien, og ved ett øyeblikk oppstod en forunderlig effekt: Hennes stemme døde hen, strykerne overtok og skapte illusjonen av et stort kor av menneskestemmer som befant seg dypt under scenen et sted.
Dirigenten gav en nydelig muntlig introduksjon til konserten ved starten og etter pause. Han var velformulert og presis, og hans opplysninger bidrog til opplevelsen av musikken.
De fire satsene i Williams symfoni ble nettopp det «Requiem» dirigenten postulerte. Sterkt, med noen overraskende øyeblikk og enda mer noen vidunderlige solistiske prestasjoner for eksempel i horn og trompet, det ble en symfonifremførelse som vil huskes som et av de strålende øyeblikk i KSOs år 2016. Og dirigent Gamba må gjerne komme igjen.