Hollywood er hjem til mange av de mest berømte menneskene på kloden. Det er et sted hele verden er opptatt av, et med unik tiltrekningskraft på alle som drømmer om et liv i rikdom og glamour. Kanskje er det ikke så rart at også Hollywood later til å være endeløst fascinert av Hollywood.

Og det er blitt mange gode filmer av selvopptattheten. Når den amerikanske filmindustrien retter kameraet mot seg selv, er det som om den endelig får gitt utløp for alt den måtte bære på av selvironi og selvforakt.

Billy Wilders «Sunset Boulevard» (1950) er den kanskje mest klassiske Hollywood-om-Hollywood-filmen av dem alle. Virkelighet og fiksjon glir over i hverandre når stumfilmstjernen Gloria Swanson gjør comeback som stumfilmstjernen som drømmer om å gjøre comeback. Andre legender fra en allerede da svunnen æra — Erich von Stroheim, Cecil B. DeMille og Buster Keaton - bidrar også til det som er en creepy, komisk og sår film om forholdet mellom «drømmefabrikken» og alle de «vidunderlige menneskene der ut i mørket».

Creepy, komisk og sår er også «Ed Wood» (1994). Tittelkarakteren (spilt av Johnny Depp) er mannen som blir husket for å ha laget noen av tidenes verste filmer, blant dem den uovertruffent elendige «Plan 9 from Outer Space» (1959). Men dét skal stakkars Ed Wood ha: Han inspirerte Depp og Martin Landau (som «Dracula»-stjernen Bela Lugosi) til sine beste roller, og Tim Burton til sin beste film.

De to snåleste av disse filmene, Coen-brødrenes «Barton Fink» (1991) og Spike Jonzes «Adaptation» (2002), handler om den som ofte har minst han skulle ha sagt i Hollywood: manusforfatteren. Førstnevnte utspiller seg under andre verdenskrig og den andre i våre dager, men den kreative sjelens frustrasjoner er de samme. Og det hjelper selvsagt ikke at det bor en seriemorder i rommet ved siden av, som i «Barton Fink», eller at den talentløse tvillingbroren din får til alt du mislykkes med, som i «Adaptation».

I «The Player» (1992) tar Robert Altman oss med på innsiden av en bransje hvor tåpelighetene kun overgås av kynismen, og det å lage film ikke er annet enn et spill om makt og posisjoner. «The Player» er over 20 år gammel, men det er ingen grunn til å tro at dagens Hollywood er det spor mindre tåpelig og kynisk.