"Mitt navn: Jesus Kristus.
Mitt herberge: En pappkasse under broa, en brakke øst for byen, en leilighet i en bakgård. Min hånd frossen. Kald mynt i pappkoppen."
Slik begynner Terje Dragseths julenovelle "Snø faller, mennesker faller, Guds rike faller ikke", som skal stå på trykk i Fædrelandsvennen julaften. Han nevner tiggeren. Barnearbeidet. Presten. Den eldre damen. Investoren. Lokalpolitikerne. Den narkomane. Og engler.
Overraskende politisk korrekt til Dragseth å være.
— Ja, det er politisk korrekt å skrive om tiggerne, men de er der jo. De er i virkeligheten. Når man sitter i godstolen julaften ettermiddag, så er det viktig å minnes empati, omsorg og kjærlighet. Jeg synes ikke man kan si det for ofte. Jeg vil at den enkelte skal gå inn i seg selv, og tenke: Har jeg gjort alt riktig i år? Nei vel. Men kan det bli bedre?
Selv har poeten alltid vært opptatt av engler.
— Alle har sin engel, også du, ikke sant? sier Dragseth.
— Englene står for det gode i den enkelte, og er en god kraft utenfor oss selv. De representerer en høyere makt, om du vil. Englene har vært beskrevet i bilder før vår historiske tid, de har alltid vært til stede. De er som en beskyttende kraft rundt oss. Det er ikke noe mystikk i det, eller kanskje. Jeg vet ikke.
Engler er kraft, noe som er til stede i alt vi gjør
Han mener det er noe fascinerende ved selve begrepet "engel".
— Det gir meg en følelse av at en høyere makt er representert med en kraft. Det har jeg tro på, og det har jeg heller aldri lagt skjul på. Engler er kraft, noe som er til stede i alt vi gjør, sier han.
I huset hans på Strai er det små nisser overalt. På bordet, i vinduskarmene, på veggene. Pepperkakehus, små juletre og levende lys. Det er pyntet til jul.
— Tusser og troll, nisser på låven, nisser her og nisser der, hva er det for noe? Det er en urgammel, dyp innsikt i naturkreftene som vi ikke finner ord for. Derfor finner vi heller opp bilder på det. Og det gjelder også begrepet engler.
Uredd kritiker
I årets julenovelle ville han gjøre noe som var nærmest dokumentarisk. Være et blikk i byen. Og gjerne rette en kritisk pekefinger når han først var i gang.
— Teksten min har blitt en slags skillingsvise. Skillingsviser er banale, overdrevne, men sanne. Det er også novellen. Når jeg er i byen, samler jeg opp det jeg ser, hvor lokalpolitikere, finansmenn, tiggere, narkomane og de gamle er representert. Det er et utsnitt av de kreftene som påvirker hverandre mest - de rike påvirker de fattige. Klasseskillet i Norge i dag har blitt mye større, og jeg ville speile den kontrasten, sier han.
Men Dragseth lover at førsteutkastet var mye krassere og litt mindre julevennlig enn det han endte opp med.
— Ja, teksten endte opp mye snillere enn den var i begynnelsen. Jeg var først sint, men jeg innså at leserne ikke måtte få pinnekjøttet i halsen når de leser det på julaften.
— Hva er du sint på?
— Ja, pff, det har jeg tatt vekk, men det var direkte kommentarer om det lokalpolitiske i Kristiansand.
Terje Dragseth er nemlig ikke redd for å rope ut. Da revisjonsrapporten kom ut nylig, ble kommunen refset for ulovlig pengestøtte og for å dele ut mange millioner uten åpne og kjente søknadsprosesser. Da raste Dragseth, og ba navngitte politikere om å gå. Og han refser gjerne igjen. I sin julenovelle viser han like godt til bibeltekster.
— Bibelen er også en refsende bok, i forhold til Mammon og deres krefter. Det er relevant for det jeg skriver om, om de sterke kreftene i bystyret i byen i dag. De representerer kapitalismen på sitt aller verste, spør du meg. De tror på markedes hellige ånd, at markedet er Gud. Det er en form for galskap å tro alt bare skal vokse og vokse. I min språkforståelse blir det noe religiøst over det, i en pervertert form. Bibelen sier at man ikke skal karre til seg, men dele med sin neste. Jesus var selv blant de fattige. At bystyret, med Høyre, KrF og Frp, likevel klarer å bruke skriften til sin fordel, er utrolig.
Selv orker han ikke å irritere seg, selv når han går gjennom handlegaten Markens, gjennom julekaos og kjøpefest.
— Jeg ser hvordan det er, men det nytter ikke å irritere seg. Samtidig er det støtende å se kommersielle krefter, også i butikkene. Tenk på slavearbeidet, klær som blir produsert av små barnehender, for at vi skal kunne kjøpe billige klær. Jeg gjør også det. Det tjenes det mange penger på. Det var en stor debatt rundt Hennes & Mauritz, så stilnet den. Barna svetter og sliter under dårlige kår, mens vi ikke gjør noe med det. Vi må snakke om det, og legge et press på politikerne. Som forbrukere har vi større kraft enn vi er klar over.
Hyllest og arbeidslyst
Selv har forfatteren hatt et eksepsjonelt år. Han har fått sitt store, nasjonale gjennombrud, med den massive diktboka på 260 sider, "Bella Blu. En håndbok for verdensrommet". Her glir en romsonde i stor hastighet rundt i verdensrommet. Med diktsamlingen skyter Terje Dragseth seg selv 17,5 milliarder kilometer vekk fra jordens trygge grunn.
Han har blitt kalt sær og sta i over 30 år, men endelig hylles han altså av kritikerne. Aldri før, i løpet av hans lange karriere, har noen av hans verk fått så mye omtale. Anmelderne trillet terningkast seks for diktboka «Bella Blu». De kaller den grensesprengende. At det er boka alle burde lese. At Dragseth er landets mest spennende poet. At det er store tanker, stort gjennomført. VG, Dagbladet, Morgenbladet, Klassekampen, Fædrelandsvennen, ja, alle de større avisene kunne ikke få lovprist den nok.
Nå som avisene skal oppsummere bokåret, er "Bella Blu" allerede kåret til en av årets beste bøker av Dagbladet, VG, Klassekampen og Adresseavisa.
— Det har vært et bemerkelsesverdig år, spesielt mottakelsen av "Bella Blu". Det gir arbeidslyst, så jeg er allerede i gang med ei ny bok. Den tar opp fra alt det store, uendelige universet, til det aller minste, sier Dragseth.
Selv gleder han seg til å feire jul med familien.
— Se her da, nesten roper han, og sveiper over stua med blikket. Over all julepynten.
— Julen er en lysfest i mørketiden, hvor vi samles. Det setter jeg stor pris på. Men julen er også en fest som har blitt totalt kommersialisert. Det legger et press på alle, også de som ikke har så mye å rutte med. Det er et veldig kjøpepress, som også jeg kjenner på.
Og slik oppsummerer poeten 2012:
— Mitt forhold til mine medmennesker har blitt bedre, synes jeg, og mitt forfatterarbeid har skapt bevegelser og leserom som har gjort mange nysgjerrige. Og kanskje i noen små øyeblikk "utenomjordisk" oppfylt av poesi.