HOVE/HOVEDSCENEN: La det være sagt med en gang; Hangface både fortjente og forsvarte æren de fikk ved å åpne Hovefestivalen i går ettermiddag. Med snart 300 spillejobber på samvittigheten i løpet av de siste to årene, har gutta for lengst bevist at de mener alvor når de jakter på den amerikanske rocketronen. La det også være sagt at Hangface er et uhyggelig tight rockelokomotiv som opptrer med en sceneerfaring og selvtillit mange band aldri blir i besittelse av før de rakner og forsvinner inn i evigheten.
Men, og dette er et stort men; Hangface mangler fortsatt det aller viktigste: Den ene låten som knuser lydmuren og gir dem innpass til den kommersielle storstuen. Tre kvarter med Hangface er en stilstudie i hvordan postgrønsjrock, kombinert med små doser av numetall og imponerende vokalprestasjoner, slett ikke er synonymt med en fengslende konsertopplevelse. Det blir rett og slett litt kjedelig. Lokomotivet dundrer av gårde på autopilot og med jevne mellomrom blir publikum invitert til å stige på. Hangface ønsker helt sikkert at den hyppige kommunikasjonen med sitt publikum skal fremstå som geniale improvisasjoner med musikalske breaks, men blir kjapt avslørt som hemningsløst innstudert frieri. Også det litt kjedelig i lengden.
Etter en halvtime griper man seg selv i å stirre mer på de hyppig poserende gitaristene, enn å lytte til riffene de serverer, og det er aldri et godt tegn.