Først, bare dette: Både eneren og denne oppfølgeren er en kombinasjon av realfilm og animasjon: Filmens forløp og dens skuespillere er helt reelle, katten Pusur er en animasjon.
Handlingsforløpet er søtt og nett: Jon Arbuckle, Pusurs eier, drar til London for å være nær Liz, veterinæren, som han akter å fri til. Hun skal holde en tale på en veterinærkongress.
Pusur følger med, uanmeldt. Og så: Ad ville forviklinger finner Pusur seg som overhodet for et stort engelsk slott, mens slottets egentlige arving, katten Prince, blir forsøkt myrdet av slottets neste arving, den særdeles sleske Lord Dargis, spilt med alle orgelpipene ute av det skotske fenomenet Billy Connelly.
Resten, min venn, får du se selv.
Det er Pusur som er filmens bærebjelke, dens kraftsenter og magnetiske felt. Storyen er noe som bygger opp om hans karakter, eller mangel på nettopp det.
Og filmens tiltrekningskraft ligger i Pusurs karakter, nemlig om du liker ham eller ikke.
Han er et fett stykke rølp: bortskjemt, doven, kravfull, arrogant og totalt sjarmerende. Tross en moralsk tvilsomhet, eller utvilsomhet, er han replikksterk, oppfinnsom, hele veien situasjonen herre.
Regimessig er dette kvikt, men helt anonymt avviklet. Men det er bare et gode, all den tid filmen skal dreie seg om figuren Pusur.
Og i så måte: Denne oppfølgeren er like treffsikker, med like stor vitalitet og sjarm som eneren hadde.
De norske stemmene er meget velvalgte. Pusur tolkes av en smidig Dennis Storhøi, Janne Formoe er Liz og hun lyder som en feriedag på Sørlandet, og skurken selv, Lord Dargis, utskurkes med store bokstaver, slik det skal være, av ingen ringere enn Yngvar Numme.
Innvendinger? Den burde vært litt lenger!
**Pusur 2
USA 2006
Regi:** Tim Hill
Manus: Joel Coen, Alec Sokolow
Skuespillere: Breckin Meyer, Jennifer Love Hewitt, Billy Connolly
Inntalt med norske stemmer