Det er for tiden stor aktivitet i Den norske kirkes organer for å fornye gudstjenestens liturgi og dens faste salmebok. Vi som har noen år bak på oss på kirkebenken, synes det ikke er så all verdens lenge siden sist. Nå går årene noe raskere enn vi gjerne innrømmer, likevel har det vel ikke i kirkens lange historie vært gjennomført så raske endringer som i vår tid, kanskje et uttrykk for den uro som preger det moderne liv. Nettopp derfor kunne kanskje de kirkelige ritualer og samlinger i større grad bære preg av det tidløse.
Skal det skje, må de liturgiske og reformatorer ikke bare se seg rundt i samtiden, men i større grad skue bakover. Av og til kan det ligge fremtid i å se seg tilbake. Teolog og idéhistoriker Karl Gervins vesle bok med et retorisk spørsmål som tittel, Har kirken mistet sin hukommelse? , er en påminnelse om at kirken står i en årtusenlang sammenheng, der både tradisjonen og det estetiske har spilt en avgjørende rolle, ritualene lå fast, kirkerommet var vakkert. Mye gikk tapt i reformasjonen med Martin Luthers «Ordet alene». Det var først og fremst forkynnelsen folk skulle møte, mente reformatoren, og resultatet var «en litt fattig kirke», for å sitere forfatteren, formodentlig en ren underdrivelse. Han er for øvrig påpasselig med å moderere Luther, som slett ikke var så avvisende til tradisjonen han forlot som etterfølgerne vil ha det til. Lutheranerne ble mer lutherske enn Luther selv.
Gervin, som er seniorprest i Oslo Domkirke, mener kirkebesøket kan deise ytterligere nedover hvis den ikke åpner for en renessanse. En folkelig kirke blir lett en utvannet kirke, og den blir uten menighet. Nettopp i vår tid er det behov for det som er annerledes, for det som taler til sansene. Han viser til at den kristne tradisjon hadde rom for mystikk og meditasjon, klosterliv, en plass for engler, jomfru Maria og helgener. Her har vi med andre ord en skap-katolikk? Nei, Gervin viser til at dette slett ikke er ren katolsk eiendom, nyreligiøsiteten har fanget opp mye av det som Den norske kirke har avvist eller hatt et lunkent forhold til. Religiøsiteten er ikke på vei ned, men Den norske kirke kan miste den om ikke kirken gjenoppdager den tradisjon den opprinnelig kommer fra.
Når jeg søker gudstjenesten, er det fordi den på særegen måte setter mitt vesle liv inn i en større sammenheng. Den burde gi trygghet med faste rammer, kjente og kjære salmer. Jeg følger ikke Gervin hele veien, men jeg ønsker en større åpenhet for tradisjon og estetikk mer enn en modernisering som suger kraften ut av kirkerommet. Gervins bok er en velskrevet påminnelse om at kirken har røtter som bør påaktes.
