Slipp komponist Egil Kapstad løs, og du aner ikke hva resultatet blir. Jazzpianisten Egil Kapstad er trofast mot jazzens tradisjoner, på tross av en tydelig og velutviklet fascinasjon for andre musikalske rammer, ikke minst den klassiske impresjonismens mangetydige klang— og harmoniverden.

For ham er ikke avstanden stor mellom jazzens feteste harmonier og de avanserte kombinasjonene hos for eksempel Debussy og Ravel. Kapstad er dessuten en glitrende pianist, sine drøyt 70 år til tross.

Åpningsverket til Kildens Multisalen heter «Kildeskrift» og ble bestilt av Kilden for et år siden. For fullsatt Multisal og til stor begeistring fikk det sin urfremførelse fredag kveld. Verket krever et stort ensemble. Kapstad selv på klaver hadde følge av venner og veteraner fra norsk jazzliv gjennom et par generasjoner: John Pål Inderberg på baryton- og sopransaksofon, Bjørn Alterhaug på kontrabass, Tom Olstad og Eyvind Wahlen på slagverk.

Dertil kom en strykekvartett fra Kristiansand symfoniorkester; Andrea Hansen, Natasa Vidacic, Kjell Åge Stoveland og Ariel de Wolf. Kåre Dalane spilte kontrabass, og Johanna Nousiainen spilte harpe. En blåsekvintett, også fra KSO, bestod av Ingrid Wangsvik på klarinett, Anne Randi Haugejorden på fløyte, Roar Brostrøm på obo, Jon Halvor Lund på fagott og Simon Breyer på horn. Og så var paukist Thomas Hansen slagferdig og virvlende til stede. Sangsolister var Hilde Hefte og Birte Myhrstad.

«Kildeskrift» har fire satser: «Elementene og folkevisa», «Kilden», «Hymne» og «Sekvenser i blått». Satsene er svært forskjellige. Mot slutten av siste sats knyttes forbindelsen tilbake til åpningen av verket, både tekstlig og musikalsk. Første del bygger på noe så sjeldent som ei folkevise fra Kristiansand: «Majoren med sit hele kompani», med Birte Myhrstad som solist i selve visa.

Stemningsbilder i lyd fra hav og havets fugleliv ledsager musikken, der både strykekvartett og blåsekvintett får bred plass avløst av klare jazz-sekvenser med improvisasjon, og ikke minst en nesten utrolig munnrapp «jazzræpp» på trøndersk ved John Pål Inderberg, alt med referanser til Kristiansand, Kilden, havet, kunsten og livet – ikke uten humor.

Andre sats, «Kilden», har fått tekst på engelsk av Hilde Hefte, og ble sunget av henne, mot et like mangfoldig bakteppe, nei, ikke bakteppe, hva skal man si, et mangfold av musikalske uttrykk som samlet understreker verkets åpenhet og glade invitasjon: Kom og hør.

Tredje del, «Hymne» med tekst av Edgar Allan Poe, med Birte Myhrstad som solist, var virkelig en hymne i ordets rette forstand, og en dyp kontrast til det musikalske uttrykk i de øvrige satsene. Og så til slutt mer enn en anelse blues da, med masse krydder av andre impulser, og de to solistene med forente røster – og for en velklang – i et velkommen, kom inn, nyt av Kilden, nyt havet og den salte luften, følg lyset fra fyrtårnet der ute – tekstlig og musikalsk uttrykt i en musikk som på ekte vis ønsker velkommen, som inviterer og som innvier.

Sprikte det for mye i mange retninger dette? Spørsmålet kan reises. Men med dagens fokus på mangfold i alle sammenhenger er det vel bare å slå fast at «Kildeskrift» gir det meste av hva en kan drømme om, både i skjønnhet og overraskelser. Kapstad har åpnet Multisalen med verdighet, humor, eleganse, inderlighet og musikalsk myndighet.