BOK

Forfatter: Laila Bokhari

Forlag: Gyldendal

For å overvinne fienden, må du kjenne ham. Spørsmålet er om hva du velger å gjøre når dere har blitt kjent

«Når noen har blitt okkupert, gråter jeg for dem. Og om jeg gråter, kaller dere mine tårer for opplæring i terrorisme. Vi kaller det motstand.»

Ordene tilhører Sami-ul-Haq, som underviser ved Haqqania, en religiøs skole i Pakistan som har blitt tilskrevet den tvilsomme æren av å stå bak fremveksten av Taliban-bevegelsen.

Sami-ul-Haq er en venn av så vel Osama bin Laden som mullah Omar, og er bare ett av svært mange spennende intervjuobjekter i Laila Bokharis bok.

Laila Bokhari er ikke helt som andre terrorforskere. Hun er norsk, men ikke hvit, hun er kvinne på mannsdominerte arenaer, og hennes fremste virkemiddel for å bringe fram ny kunnskap, er å møte våre nye fiender med empati.

Det lykkes hun godt med. Og det er en dristig øvelse hun legger ut på. Rent sikkerhetsmessig er det vrient å bevege seg i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan. Og følelsesmessig er det heller ikke lett å skulle møte mødre til martyrer, ungdom som har vervet seg til hellig krig eller voldsforherligende imamer, når oppdraget er å ta dem på alvor.

I Bokharis bok fremstår den pakistanske landsbygdas fattigfolk som internasjonalt orienterte og oppgående, men også påvirket av propaganda fra de mest radikale moskeene, fra studentledere og jihad-videoer.

En styrke i boken er at Bokhari lar menneskene hun møter slippe til med sin kritikk av Vestens politikk overfor muslimske land, uten å motsi dem overfor leseren. Vi skjønner at hun ikke er enig i alt og at hun tar avstand fra voldsideologien, men forfatteren lar det være helt åpent hvordan man skal bruke kunnskapen om hvordan disse jihadistene tenker.

Bokhari skriver lettlest, og pakker i denne boken kunnskapen og intervjuene inn i en reiseskildring, der vi lett dras med i hennes jakt på å finne ut mer om sin fars hjemland.

Om det er noe å innvende mot denne boken, er det vel at kikkeren i meg gjerne vil vite mer om hennes personlige historie. Men noen vektig innvendig er dette ikke, det er tross alt en fagbok.

I forordet skriver Nupi-direktør Jan Egeland: «Bare ved å studere disse skremmende miljøene på nært hold og forstå deres kompliserte lokale og nasjonale rammeverk kan en mer vellykket, mindre militært orientert og mer langsiktig kamp mot terror meisles ut.»

Nå har Norge deltatt i den såkalte krigen mot terrorisme i ni år, og mens krigen i økende grad beveger seg over grensen fra Afghanistan til atommakten Pakistan, er fortsatt det norske kunnskapsnivået om folkene, religionen, geografien og politikken vi har med å gjøre på et lavmål.

Denne boken kan gjøre deg litt klokere, og den lar deg møte menneskene bak fiendebildene våre. Den går rett og slett motstrøms, siden både vestlig og radikal islamistisk propaganda har til hensikt å demonisere motstanderen.

Den anbefales herved til alle politikere, alle soldater, og andre som liker å forstå mer av det de bare får med seg brokker av gjennom Dagsrevyen.