Historiker Hans Olav Lahlum har valgt å gi ut sin fjerde krim nå rett før jul i ønske om "å rehabilitere den en gang så populære kortromansjangeren i norsk kriminallitteratur".
Boka består av tre tekster , en slags noveller, som hver for seg henter fram temaene i de tre foregående bøkene, men med nye løsninger. Igjen presenterer Lahlum det lukkede roms mysterium med et mord som er begått bak låst dør. Men oppklaringen i den første foregår så kjapt og er så søkt at den ikke griper leseren.
Novelle nummer to er hakket mer engasjerende ettersom Lahlum her går dypere inn i karakterene og lar leseren få innblikk i hat, begjær og lengsler. Her har en fetert forfatter med navn Georg Simonsen (ordlek med navnet til krimforfatteren George Simenon) trommet sammen kone og to elskerinner til middag, med tilhørende dødsfall ved middagsbordet. Løsningen er også her litt søkt, men fantasifull og rimelig godt uttenkt fra forfatterens side. Som i de foregående bøkene er språket til Lahlum forunderlig. Talemåten til den yngste elskerinnen på ca. 20 år fra Grünerløkka skildrer Lahlum innledningsvis på sosiolekt med grammatiske feil og det hele, mens han deretter lar ungdommen si i stolprete kansellistil: "Jeg er med barn". Og selv om historien i alle tre novellene går for seg på 1970-tallet, var det neppe noen østkantjenter som uttrykte seg sånn.
Det arkaiske språket til Lahlum er en sak for seg, med nesten konsekvent foranstilt eiendomspronomen: Min bil, mitt hus og mitt arbeid...., slik knapt noen nordmann formulerer seg muntlig. Tilsiktet, eller ei, så gir dette litteraturen til Lahlum et preg av forgangen tid.
I den beste av de tre novellene i årets bok tar Lahlum oss med på hyttetur under krigen med en gjeng ungdommer i motstandsbevegelsen, speilet mot skjebnen deres nesten 30 år senere. Også dette blir et slags lukket roms mysterium der leseren blir med på jakten etter hvem av ungdommene som var forræder og hvordan det skjedde. Der ligger løsningen litt opp i dagen, men er likevel spennende skildret.
Om sjangeren skal rehabiliteres , hadde det nok fungert bedre med tematikk, motiv og språk fra vår egen tid. Men givende er det likevel å lese Lahlums fjerde.