Det er noe allmennmenneskelig og allmenngyldig over Jørn Lier Horsts åttende kriminalroman: Det er regntung høst i Larvik, byen og omegn der Jørn Lier Horsts romaner utspiller seg, byen der Horst også er politimann i det sivile. Det er regntung høst inne i William Wisting også: Han er blitt suspendert fra sin stilling som førstebetjent. Han etterforskes for å ha fabrikkert bevis i en gammel drapssak. 17 år tidligere ble en sytten år gammel jente bortført, hun ble senere funnet drept. Mannen de arresterte har siden sittet i fengsel. Men se så: Det viser seg at bevisene mot han var forfalsket. Han løslates.
Wisting åpner sin egen etterforskning, dyktig støttet og hjulpet av sin journalistdatter og en gammel, godt prøvet kollega. Og mens vi er ved det familiære: Wistings kone er meget travelt opptatt med sin kafé, sønnen er soldat i utenlandstjeneste.
I saken, som bit for bit nøstes opp, viser nye sannheter sine beske ansikter. Og så meldes nok ei jente savnet og Wisting kjenner, billedlig talt, ei iskald hånd legge seg på skulderen sin.
Alt stemmer her i den åttende krimmen til Horst: Plottet er bredt, det impliserer mye og mangt, men det føles bunnsolid. Samtidig presenteres det med eleganse. Og husk: Horst er fagmann og dét merkes. Den kloen har en merket i alle hans romaner. Men det er som forfatter han her kjennes sikrere, dypere, mer medfølende, faktisk, på den stoiske måten. Personene er mer sinnrike, miljøbeskrivelsene er blitt mer enn kulisser. Formidlingen er uten svulstigheter, og handlingen utvikler seg uten påklistret action.
Med andre ord: Vi har med en modnere mann å gjøre i "Jakthundene", både som medmenneske og som forfatter. Store ord, som kanskje Horst selv vil le av, men det er følelsen en sitter igjen med.
Jørn Lier Horst har vaglet seg på ei av de øverste greinene nå, der blant annet Jo Nesbø sitter. Hør: "Jakthundene" er den sikreste julegaven.