I visse kretser oppfattes dette dramaet å handle om begynnelsen til scientologikirken. Selvfølgelig kan en trekke ut tråder fra scientologikirken her, men undertegnede føler sterkest for å karakterisere dette som en dramatisk studie i et herre/disippel-forhold, der Herren, eller The Master, om du vil, er en mystiker. Hans såkalte budskap baserer seg på å fylle ut den generelle troen, tvilen og søken vi alle i mer eller mindre grad bærer i oss, med svadafylte floskler, med tomheter pakket inn i psevdofilosofisk retorikk, med mystikk forkledd som en trosretning. Du gjenfinner disse mønstrene i alle avskygginger av kulter, i alle varianter av sekter, i religiøse og litterære strømninger hvor en aldri ser en ordentlig substans, ikke et enhetlig mål, mening og retning. Kulten er, dypest sett, skapt for å forføre andre mennesker, for å tilegne seg makt i mange retninger, på mange lag.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Philip Seymour Hoffman ( Oscar for "Capote") er The Master, skaperen, kratfeltet og selve magnetismen i kulten som benevner seg som The Cause – Saken. Som alle slike personligheter er han begavet, karismatisk, tvetydig, med psykopatiske trekk. Joaquin Phoenix ("I Walk the Line") er læregutten, marinesoldaten Freddie, som etter 2. verdenskrig, i 1950, kommer i et dypt forhold til The Master og kulten hans. Han er impulsiv, ofte på den negative måten, umoden, på leting etter noe han ikke vet hva er. Han er den perfekte leirklumpen som The Master kan forme. Begge skuespillerne gir formsikre og detaljbevisste tolkninger av hver sin figur.
Det er en intelligent og interessant film. Både en psykologisk studie, en sosial dissekering, og en slags "Arkitekttegning av en bløffmakers vei mot toppen".
Men: Filmen er for lang. I sin omhyggelige tegning av Freddie oppstår det stadige gjentakelser og det er scener som kunne ha vært fortalt med pregnans, som i stedet strekkes ut til smertegrensen.
I Paul Thomas Andersons regikunst er det alltid en kjerne av ro. Form, stil og rytme smelter sammen til en fast skulptur. Men her er det iblant som om selve det filmatiske rommet føles for trangt. En savner en dimensjon eller to, dimensjoner som for eksempel Paul Thomas Andersons "There Will Be Blood" fra 2007 innehadde i fullt monn.
Men som berørt : Intelligent, interessant, flersidig, tross sin unødige lengde (to timer og 24 minutter).