Enda en bok som tar et kraftig oppgjør med Vestens okkupasjonen av Afghanistan. Fredrik Græsvik, journalist i TV 2 med flere opphold i landet, fører engasjert tale. Krigen var tapt før den begynte. Når Bjørn Tore Godal nå går i gang med å evaluere Norges innsats i Afghanistan gjennom 13 år, kan han begynne med å lese den etter hvert rikholdige litteraturen om emnet. Det siste året har jeg lest tre av disse bøkene, med Fredrik Græsviks «Den tapte krigen» som den siste. Hverken Græsvik, Elisabeth Eide og Terje Skaufjord i «Afghanistan — ingen fred å få» eller Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer «Alt dette kunne vært unngått» levner prosjektet mye ære.
Forfatterne mener de vestlige lederne burde begynt med å snakke med Taliban. Taliban hadde ledet et skrekkregime i fem år, men nå var de slått. Innen Taliban er der også moderate krefter. En allianse med dem kunne kanskje styrt utviklingen en annen vei. Nå er Taliban sterkere, korrupsjonen verre, sikkerheten for sivilbefolkningen dårligere og opiumsdyrkingen større enn noen gang.
Det er investert 15- 20 milliarder norske kroner i løpet av disse årene i Afghanistan, likelig fordelt på militær innsats og bistand. Ti av de 9000 norske soldatene som tjenestegjorde der, mistet livet i fjellandet. Afghanernes tap av sivile liv teller titusener og lidelsene er forferdelige.
Fredrik Græsvik begynner med en beskrivelse av norsk politikk etter 11.9.2001. Den fører til at Norge slutter seg til Nato-styrkene i Afghanistan, styrt av Bush’ hevnlyst. Græsvik veksler mellom dramatiske hendelser i felt, politiske overveielser og militære strategier. Det er på mange måte en encyklopedisk og krevende tilnærming, men han evner å holde tråden og sammenholde de ulike perspektivene på en oversiktlig måte. Noen repetisjoner blir det, og språket kunne trengt en vask. Forlaget burde luket bort feil av typen «inneforstått» og en noe tilfeldig kommasetting. Men det svekker ikke bokens budskap: Innsatsen var forgjeves.
Vi venter spent på Godal.