— Jeg så den danske filmen «Flammen og Citronen» som ga et veldig nyansert bilde av to motstandsmenn i Danmark. De ble tatt ned av sokkelen selv om de rett etter krigen var store helter, sier Pryser til Aftenbladet.

Han har ikke sett den aktuelle filmen om Max Manus.

— Hvorfor handler det alltid om Oslo-gjengen? Men jeg har hørt at skildringen av hovedpersonen heldigvis ikke er et rent glansbilde. Han har nerve- og alkoholproblemer. Gunnar Sønsteby framstår som en sindig kar som forsøker å dempe en mer skyteglad Manus.

Like fullt mener Pryser at nyanseringene lyder altfor små til at det kan bli interessant. Han spør:

— Hvorfor skal vi få historien om Manus om igjen på film? Alt finnes jo i bøkene han skrev og tjente penger på. Hvorfor handler det alltid om Oslo-gjengen?

Kommunister

I stedet kunne man synliggjort Pelle-gruppa, en sabotasjegruppe som foretok flere vellykkede aksjoner i Oslo.

– Men den var ledet av kommunisten Ragnar Sollie. Gunnar Sønsteby var antikommunist og drev trolig med kartlegging av kommunister etter krigen.

I overgangen fra varm verdenskrig til kald krig, der kommunistene ble bekjempet, var det Oslo-gjengens meritter og ikke Pelle-gruppa som vant kampen om heltestatus.

Andre aktører

— Hvilke andre historier vil du ha fram i lyset?

— Den om kvinnene blant motstandskjemperne. For eksempel Ingebjørg Skoghaug. Hun var sykepleier og var knyttet til Kompani Linge-folkene i Skottland. Der gikk hun under kallenavnet «Nursa». Hun ønsket å få fallskjermtrening, men ble nektet dette.

Pryser bidro i fjor til utgivelsen av to bøker om kvinner i hemmelige tjenester under krigen.

— Jeg etterlyser også russerfangenes historie. Videre er det gjort lite på økonomisk landssvik.

— Hva tenker du på da?

— Det var mange som ikke var medlemmer av NS som likevel samarbeidet med nazistene. Disse var det umulig å få dømt etter krigen. De jobbet for tyskerne om dagen og gikk til motstandsfolkene om kvelden. Bildet var med andre ord grått, ikke svart-hvitt.

Nyansere

Pryser mener også at det går an å nyansere bildet vi har av tyskerne i Norge.

— For oss er en tysker en tysker, altså like ille uansett. Men i Tyskland er det gitt ut en bok av professor Robert Bohn om Josef Terbovens Reichskommissariat i Norge. Den burde vært oversatt til norsk fordi den viser at det fantes ulike oppfatninger blant Terbovens medarbeidere. Det fantes også fornuftige tyskere.

Flere slike tyskere omtales av Pryser i «Hitlers hemmelige agenter», en bok han utga i 2001. Her benytter han utenlandske kilder.

— Disse gir et helt annet enn vårt tradisjonelle bilde av tyskere og får også fram gråsonene i motstandsbevegelsen.