Norsk kulturliv er seg selv nok. Det er ikke godt nok, mener koreografen, danseren, regissøren og dramatikeren Jo Strømgren.
— Vi mangler perspektiver i Norge. Det gjelder på mange områder, ikke bare i kulturlivet. Oljeboring og vintersport, der har vi god oversikt. Ellers blir det fort litt dumt å snakke om Norge i verden. Som om behovet for å være med i verden blir større jo mindre landet er. Island er enda mer ekstremt. Men veldig få har faktisk vært der ute selv, og ofte er det de uten internasjonal erfaring som snakker høyest om Norges rolle i verden, sier Jo Strømgren.
Fra utlandet. Denne gang bare så vidt, i Gøteborgsoperaen noen timer med tog sør for Oslo. Rett bortenfor togstasjonen ligger operahuset og vaker ved vannet, som i Oslo, men bygget mangler den arkitektoniske bravuren til Norges nye nasjonalstue. Inne på scenene har imidlertid svenskene mest å vise til så langt. Strømgren har jobbet med ballettensemblet her siden nyttår og har premiere på sin nye koreografi under vignetten «Dekadense» neste helg.
Utlandet som glanspapir
Inne i prøvesalen har han absolutt autoritet, av den typen som aldri krever annet enn små vink før folk følger etter. Det ser ut som om Strømgren leker fram koreografien med danserne ute på gulvet, der ensemblet går gjennom en gradvis regresjon fra finstemt ballett til burleske scener fra et likhus i opprør med Zarah Leander-musikk på lydsporet.
Strømgren er første nordmann noen sinne som slippes løs på dette ensemblet. Likevel har det ikke vært noe oppstuss rundt urpremieren på hjemmebane, ikke et ord i norske aviser. Det er som det pleier å være. Når man slår Jo Strømgrens telefonnummer, møter man gjerne en litt pussig ringetone i røret. Han svarer fra Island, Færøyene, New York eller en plass i Frankrike, ett av de stedene der han jobber med Jo Strømgren Kompani eller sine egne prosjekter ved siden av. Han synes ikke det er noe å skrive hjem om.
Skriver ikke pressemeldinger
— Jeg driver ikke og skriver pressemeldinger. Jeg trenger ikke mer oppmerksomhet i Norge, jeg får de jobbene jeg vil ha og er glad til om jeg slipper oppslagene, rett og slett. Om jeg setter opp en helaftens ballett i Frankrike, har jeg ikke behov for at folk skal lese om det ved frokosten i Norge, sier Strømgren.
Han mener det er to måter å reise ut for å jobbe med kultur på: For å jobbe internasjonalt, eller for å skaffe seg glans som kan gi økt status hjemme. Tidligere har han markert misnøye med det siste, som da norske myndigheter pøste ut millioner for å sende Ibsen til Egypt på første klasse.
Hylles verden rundt
— Å eksportere kultur er ikke noe problem, Norge har så mye penger at vi kan betale oss inn hvor som helst. Det er ikke noen kunst. Da er det ikke utlandet i seg selv som er interessant. Men om man reiser ut som seriøs aktør på det internasjonale markedet, betyr norske medier ingen ting, sier Strømgren.
Da Jo Strømgren Kompani (JSK) feiret ti år som frittstående scenekunstkompani før jul, kunne de vise til en virksomhet som har bredt seg ut over hele verden. JSK hylles fra New York til Teheran, har rundt 40 land på turnélista og reiser verden rundt hvert år. Det finnes flere som dem. Strømgren peker på musikere i flere sjangre, fra jazz til black metal, som først og fremst forholder seg til verden som arena.
— Jeg har gått i ti år og snakket om hva black metal betyr for norsk kultureksport, men det er først de siste par årene det har begynt å gå opp for folk - fordi det ikke har stått noe om det i VG og Dagbladet. Som norsk avisleser vil man jo tro at denne typen kultur ikke finnes, sier Strømgren.
Kulturlivet er et annet sted
Fra Strømgrens internasjonale ståsted er norsk kulturliv noe annet enn «norsk kulturliv» slik det speiles i mediene. - Sladrepressens mekanismer spiser seg gjennom kultursidene i enhver avis. Halvparten av det som står på kultursidene er ikke kultur, det er god, gammeldags sladder. Når nabokjerringa står og slarver, er det noe ekkelt og stygt. Når det står i avisa, er det liksom helt greit, sier Strømgren.
Man kan innvende at samtidsdans eller black metal er smalere uttrykk enn de du til vanlig leser om i avisene. Strømgren avviser det.
— Men de er kunstformer som ikke er en del av mediebildet, fordi både samtidsdans og black metal går helt andre veier enn norske medier. Det samme kan du si om et annet ytterpunkt som storbandmusikk. Der finnes det en enorm aktivitet, men hvordan er dekningen av det i mediene? spør Strømgren retorisk.
Et lysende talent
Han har selv vært en medieyndling av ypperste kaliber. Med sin eksamensforestilling ble han i sin tid utropt til «kanskje det mest lysende talentet norsk ballettliv har sett» i Aftenposten. Derfra gikk det strake veien oppover.
— På et tidspunkt tenkte jeg: Hvilken vei skal jeg gå, hvilken «kjendisliste» vil jeg ligge på? Det er ikke noe problem å nå helt til topps på den lista i Norge. Det er et frivillig valg og handler om hva man sier ja til, sier Strømgren og mumler noen foraktfulle gloser om å smile til fotografen hjemme i sofaen.
Pia Tjelta og Gøril Mauseth
— Jeg har konsekvent sagt nei til alt sånt i flere år, og etter hvert slutter de å ringe. Folkene som utgjør mediebildet har stilt seg samme spørsmål og sagt ja til å bli med på kjendiskjøret. Det finnes utrolig mange kulturfolk som har vendt media ryggen på grunn av de nye reglene. Folk glemmer at de fortsatt holder på med sitt. Det gir et skjevt bilde av hva som skjer i kulturlivet. Hvis du tar bort alle artiklene om Line Verndal, Pia Tjelta og Gøril Mauseth det siste halvåret, er det ikke så mye igjen.
Og intervjuene handler stort sett om det samme hver gang, om hvor skummelt det er å være kjendis og slike ting, sier Strømgren sarkastisk.
Han mener medienes oppmerksomhet i utgangspunktet er en unik mulighet til å rette fokus mot det man driver med.
— Jeg skjønner ikke hvorfor så mange kaster bort den muligheten på fjas. Ta en som Sveinung Sundli. Hvorfor er det interessant at han har testikkelkreft eller er på fødeavdelinga med en ny beibi? Det dreier seg selvfølgelig om merkevarebygging, men det der er bare kulturell forsøpling. Folk overvurderer sin egen betydning.
Trøndermafiaen
I startgropa av karrieren var mediene mer enn nysgjerrige også på stjerneskuddet Strømgrens private liv. Danseren ble satt i bås med Erlend Loe og Kim Hiorthøy. Riktignok hadde Strømgren og Hiorthøy vekslet én setning på nachspiel, men en slik trøndersk talentopphopning var uansett så mistenkelig at Morgenbladet mente det måtte dreie seg om en trøndermafia på ferde i norsk kulturliv.
— Det var fullstendig tåpelig. Men de to er gode eksempler på folk jeg har respekt for, som ikke stiller opp på alt mulig i media. Folk spør «hvor er det blitt av Kim Hiorthøy»? Jeg hører stadig om ting han driver med. Men han sier nei til media, dermed tror folk han er borte.
Stilltiende medieavtale
— Skjønner du hvorfor andre blir fristet av kjendisstatusen?
— Det er mange vikarierende motiver for det. Ett av dem er penger. Det har spredt seg en økt profesjonalisering i kulturlivet. Jeg har hele tiden agitert for mer markedsføring og sterkere varemerker i kulturen, men har hele tiden holdt det kunstneriske i fokus. Nå handler merkevarebyggingen om helt andre ting, om eksponering for å bli kjendiser fordi det har en økonomisk verdi. Og media tjener på kjendisene. Dermed blir det en stilltiende avtale som begge parter tjener på. Jeg kjenner mange av dem som figurerer i mediene, folk som gjerne klager over at de er «ofre for media». 99 prosent av det er bare tull. Folk digger å være i avisa, være berømte og bli gjenkjent på gata. Men jo eldre jeg blir, jo mer latterlig synes jeg det er, sier Strømgren.
Han medgir at han også hadde et eksponeringsbehov i starten av karrieren.
Kvalm av mediehorer
— Men jo mer selvsikker man blir på sin greie, jo lettere er det å se hvor unødvendig alt det der er. Jeg kan ikke fatte og begripe at en skuespiller inviterer Se og Hør inn i stua si. Jeg blir så kvalm. Helt lamslått. Mange jeg kjenner godt er mediehorer, rett og slett. Blant skuespillere har det aldri vært så mange horer som nå, som både skal ha masse penger, bli berømte og være på «Grosvold» et par ganger i halvåret. Halvparten av dem aner ikke hva det innebærer å jobbe kunstnerisk, kompromissløst.
Kaudervelsk kommersialisme
Gjennom ti år har Jo Strømgren Kompani utviklet det til sitt varemerke å presentere særegne forestillinger i skjæringspunktet mellom dans og teater, med absurd humor og bruk av et bablende ikke-språk der betydningen når forbi mangelen på meningsbærende ord. Strømgren analyserte hvilken nisje i markedet som var ledig, og fant ut at kaudervelsk sto fram som et passe utrendy valg.
— Hvis man skal overleve med en personlig stil, gjelder det å satse på noe langt ute i terrenget. Det var selvfølgelig hasard å ta et slik valg. Nå har vi nådd et nivå der vi ikke lenger er noen nyhet. Vår stil er blitt en referanse, og da har vi fått til noe bra. Nå vet vi hvordan vi kan tjene penger. Det betyr ikke at målet er å tjene penger sier Strømgren.
Hans kompani er like gjerne å se på kulturhuset i Melhus som på Operahuset i Sydney.
— Jeg har ikke behov for å bevise at jeg kan bli rik i utlandet, jeg velger de plassene som er kunstnerisk interessante for oss. Men jeg vet hvordan det går an å tjene penger i utlandet, og det gir en utrolig selvsikkerhet i bunnen.
Får lyst til å brekke seg
For noen er en sånn selvsikkerhet noe mistenkelig og tvilsomt. Ikke alle liker at Strømgren har tatt den smale kunst ut til brede publikumsgrupper verden rundt.
— Noen mener vårt kompani er for folkelig. Da får jeg lyst til å brekke meg. Det er et slags uskrevet dogme i norsk kulturliv om at jo mindre tilgjengelig noe er, jo høyere kunstnerisk verdi har det. Gamle kunstnermyter henger igjen, spesielt blant unge kunstnere som har tatt norsk utdannelse, fått norsk støtte og tråkket i de samme miljøene hele veien. De har ikke perspektiver i det hele tatt. Jeg tenker omvendt: Hvordan kan jeg tilpasse mitt sære uttrykk og gjøre det tilgjengelig for flest mulig? Hvis du vil ha en pekepinn om hvor sære folk egentlig er, kan du se hva de kikker på på Youtube om kveldene. Selvfølgelig er folk åpne. Det er bare å finne den rette døra, liksom.
Norsk teater femti år unna
Strømgrens mål har vært å bygge opp det internasjonale nettverket for å bli mindre avhengig av offentlig støtte.
— Norske frigrupper skjelver nå som Frp kan komme til makten. Mitt mål har vært å bygge opp vår aktivitet slik at vi, hvis Frp stryker alle tildelinger, kan heve på skuldrene og si: «Hva så?». Vi er ikke der ennå, men det er målet. Og det ville vært fantastisk om norske teater kunne fått opp egeninntjeningen med ti prosent ved å knytte sterkere økonomiske bånd til utlandet. Ved å spre risikoen står man sterkere. Men norsk teater har ikke tenkt tanken en gang, det er femti år unna å bli interessante ute i verden, sier Strømgren.
Han beskriver en todelt, norsk teaterstruktur der alle institusjonene er fundert på den lokale tilhørigheten, mens det frie teaterfeltet har motsatt retning utover, med stadig nyskapning som målestokk.
Katastrofale muligheter
— Den ene delen er lokal og stabil, den andre delen flyktig og eksperimentell. Begge modeller gir katastrofalt dårlige muligheter for eksport. Institusjonsteatrene er så lokalbaserte at 99 prosent av det som produseres ikke har internasjonalt potensial. Det frie teatermiljøet er så løst og flyktig at det mangler langsiktigheten som krevesinternasjonalt. I vår gruppe driter vi fullstendig i å eksperimentere. Vi har funnet vår stil som gjør at folk i utlandet vet hva vi holder på med.
— Hva er din drivkraft for å lage kunst?
— Det er en type spørsmål der svaret forandrer seg hvert år. Men jeg føler mer og mer at det handler om at jeg liker å fortelle en historie. Det hjelper å innrømme at det er så enkelt, at drivkraften ikke nødvendigvis må være å lage noe kunstnerisk grensesprengende, sier Strømgren.
Litt evneveik
Han ser på seg selv som «en litt evneveik observatør» på sidelinjen.
— En som ikke forstår alt, men prøver å forstå. Jeg er blitt enig med meg selv nå om at det er nok. Det holder å presentere en synsvinkel på tilværelsen, jeg trenger ikke gi en konklusjon. Folk skal ikke trenge å lure på hva jeg har ment, de kan heller assosiere fritt selv. Og min erfaring er at folk er utrolig takknemmelige for den muligheten, selv når vi på scenen kaster dritt på hvordan folk oppfører seg nå for tiden. Det tar publikum tvert og ler av seg selv. Det er herlig.
Tarvelige triviliatiteter
Jo Strømgren har eksponert menneskets iboende latterlighet i «En gorilla søker hjem» på Trøndelag Teaterog fortsetter med «Pseudonymet» neste år. Selv om stykkene ofte balanserer på en bakgrunn av store samtidstemaer, er det de små menneskene og deres trivialiteter som står i fokus.
— Bør kunstnere engasjere seg sterkere politisk i sin samtid?
— Det kjedeligste jeg ser, er folk som overvurderer sin sjangers betydning. En ballet om terrorisme, liksom. Det er et økende krav om å være politisk, men jeg vil heller unngå å legge noe klart politisk innhold i mine oppsetninger. Og det skaper negative reaksjoner, et krav om å ta stilling, sier Strømgren og begrunner hvorfor han er forsiktig med nettopp det. I motsetning til de fleste norske kunstnere som mener noe om terrorisme, har han opplevd trykket fra en bilbombe i Spania.
Aldri kun to sider
— Jeg har lært meg at det ikke er to sider av en sak. Det er veldig mange sider av en sak. Og jo mer bastante meninger folk har om globale problemer, jo mindre stoler jeg på dem, sier Strømgren.
Han avskyr kulturfolk som hevder sin mening nettopp i kraft av å være kunstnere.
— Jeg får helt utslett av «norske forfattere mot krigen i Afghanistan» og den typen ting. Som om norske forfattere sitter i skrivestua si og ser tvers gjennom tåka i Afghanistan. Du ser ikke «norske bussjåfører mot pelsfarming». Det er bare å brenne for sitt engasjement, men ikke under parolen «vi er kunstnere». Det gjør meg kvalm at noen mener de er mer meningsberettigete enn andre.
Fint med finanskrise
Finanskrisa har slått inn også over Jo Strømgren Kompani, som har satt USA-turneen på vent. Likevel synes han den er fantastisk.
— Den gjengse nordmann har blitt uspiselig, usympatisk og arrogant. Jeg har alltid vært stolt av Trøndelag, av Norge og Skandinavia ute i verden. Men nordmenn er blitt verdensmestere i kraft av sin rikdom, og de siste årene har jeg vært mindre og mindre stolt over det å være norsk, sier Strømgren.
Han synes det er et privilegium å kunne jobbe med kultur med base i et land som Norge.
Se på Stargate og Björk
— Det er et så lite land at ting får en betydning. I Frankrike er det umulig, folk forsvinner i mengden og kulturen er ikke i forandring på samme måte. Mange europeiske land opplever kulturell implosjon fordi alt allerede er videreutviklet i så mange ledd. Men se på Stargate. Eller Jon Fosse. Eller Björk på Island - hva én person har gjort for selvsikkerheten til det islandske kulturlivet. Ringvirkningene er vanvittige, sier Strømgren.
Nå har riktignok selvsikkerheten på Island fått seg noe av en nesestyver. Det passer fint for en som allerede har forsøkt å komme under huden på øyfolket en stund.
— Jeg har pugget islandsk det siste året og har et hat-kjærlighetforhold til dem. Maken til oppblåst og arrogant folk har jeg ikke vært borte i før. Men jeg har funnet ut at det er to måter å komme innpå islendingen på. Å lære seg islandsk, eller at ting går til helvete for dem. Så nå er jeg godt på vei til å knekke koden, smiler Strømgren.
Nå bygges identiteten
Han ser islendingenes turbokapitalisme som en ren parallell til jappetida i Norge, et tilbakelagt trinn i utviklingen. For Norge håper han finanskrisa gir et dytt videre.
— De siste tiårene i Norge har vært en utrolig interessant tid å få oppleve. Det store i Frankrike har jo skjedd for lengst. Det store i Norge skjer nå, med identitetsbygging, jappetid, velstandsøkning. Men jeg er utålmodig og synes utviklingen har gått litt tregt i det siste. Det har vært på tide å hoppe til neste nivå en stund nå, jeg synes vi bør bli et sympatisk, kulturelt folkeferd litt fortere. Men utviklingen går jo jævlig fort allerede. Den gjør det, altså.
