Disse er samlet i boka Da farmor tente seg en røyk i prøverommet, redigert av Gro Seland. Dette skal være bind 1 i en ny serie.

Og barndommen, den var faktisk alltid lykkelig — uansett hvor ille det stundom måtte være å vokse opp i Kristiansand - i krigstid og mellom rotter på flerseters utedoer. I alle fall når en som voksen ser tilbake på den og har fortrengt det som skal fortrenges.

Det som slår en først, er hvor fort - og umerkelig - alle ting forandres. Bare i løpet av en menneskealder er byrommet blitt et helt annet. Men kanskje mer oppsiktsvekkende er hvordan menneskene selv har forandret seg.

Gud og ærlighet

Se bare på bildet av disse seks glade jentene med dukkevogner for mer enn 50 år siden. Det er tatt i Marcus Thranes gate på Nedre Lund - og alle disse seks kom altså med storken, ble det påstått fra mange hold. Gerd von der Lippe (født 1942) skriver:

«Når vi «egla» i gada, var det ofte fordi vi var uenige om hvor barna kommer fra. Alle unntagen oss tre søstre mente at de kom med storken. Noen hevdet at det sto i Bibelen. Da ble det som regel siste ord i den saken. Siden vi bare var tre, kom vi søstre oftest i mindretall. Her tapte vi stadig vekk. Følelsene kom i kok, fordi det ikke bare ble et religiøst spørsmål, men også et spørsmål om hvilke foreldre som løy eller ikke. Gud og ærlighet var ikke til å kimse av på 1950-tallet.»

Den moderne tid kom altså sent til det som ble kalt «det mørke fastland» - men som sjelden ble oppfattet som spesielt mørkt i lykkelige barndoms- og ungdomsår. For Tørres Akselsen (født 1932), som vokste opp på Mæbø på Flekkerøy, var det naturlig å høre til en gjeng som var fast forankret i det kristne miljø. Der var alkohol ikke aktuelt, heller ikke dans. Han skriver at han føler seg privilegert som har fått vokse opp der, og peker på tryggheten, samhørigheten og omsorgen. «Mye er selvsagt forandret, men at folk gjerne vil bo her ute beviser at tross alle myter og fordommer om mørkemennenes og fordommenes øy, er øya vår et sted der mange vil at barna deres skal vokse opp. Det var godt å vokse opp her», skriver han.

Det er de privilegerte som har skrevet ned sine minner, og det er naturlig når formålet med boken tydeligvis er hyggelig mimring, for øvrig intet galt med det. Med privilegert tenkes ikke her på økonomisk velstand, gleden ved å vokse opp omgitt av trygghet og kjærlighet, barns basisbehov. Rolf I. Hageland (født 1934) reflekterer litt over det etter å ha beskrevet en fin barndomstilværelse - men samtidig fylt av rasjoneringskort, voldsomme eksplosjoner og forferdelig kalde vintrer: «Når jeg sammenligner min barndom med den barndom og oppvekst jeg lærte å kjenne gjennom mer enn tredve års arbeid blant kriminell og narkoman ungdom på gaten og i fengselet, ja, da var min barndom rosenrød. Selv om det var krig, så var det på en måte trygt.»

Tore Austad (født 1935), som vokste opp i Kristian 4. gate, reflekterer over romantiseringen av fortiden: «Midt i vår nostalgi og forargelse over at trehusene ble erstattet med betong-brutalisme», må man ikke glemme hvilken sosial virkelighet disse husene rommet, trangbodde og usanitære som de var. Hvilket eventyr måtte det ikke være å flytte inn i en moderne 3-værelses blokkleilighet med WC og bad! Vi har så altfor lett for å glemme den nære sosialhistorie og tro at det var så koselig å bo der oppe i Posebyen.»

Ekkelt uhell

Men spennende måtte det ha vært for nysgjerrige og aktive smårollinger i Kvadraturen. Historien til Annemor Sundbø (født 1949) er spesielt fargerik og morsom. Hennes far var slaktermester i Skippergata, og i hennes barndoms verden var det fullt av slakterbutikker på et relativt lite område. «Noen ganger løp illsinte stuter rundt i bakgården og slakterne lå i dekning med gevær, og det hendte også at stutene kom seg ut av porten. Da satte slakterne etter på sykkel med gevær», forteller hun, og tar oss med til en verden med mystiske og spennende bakgårder - med bryggerhus, vannposter, høyloft og klessnorer på kryss og tvers, og med sterke lukter fra utedoene, hestene, tobakksfabrikken, fiskematbutikkene, bakeriene og kaffimølla.

Ekleste uhell på 1950-tallet: Under griseslaktingen falt kameraten til Annemors bror ned i kummen, der vomfyllet og tarmene ble tømt!

Langt fra Posebyens utedoer, rotter, veggedyrplage og grisetarmer, lå Ernst hotell, og der ble det i mai 1933 faktisk født et barn. Og i en leilighet tilknyttet hotellet vokste Torbjørn Evenbye opp.

Første barnehageplass fikk han oppe i Setesdalsveien, og den gangen var det ikke uvanlig å sykle på trehjulssykkel alene hjemmefra opp Vestre Strandgate for å komme til barnehagen. Trafikksituasjonen der har endret seg noe siden den gang, for å si det sånn.

Ellers noterer jeg at det å møte tyske soldater under krigen ofte var en ren fornøyelse. Både Harald Sødal (født 1938), Rolf I. Hageland og Tore Austad, tigget «Bon-bons», klisne sukkertøy i cellofanpapir - og som regel fikk de lønn for strevet.

En felles opplevelse for generasjonene som kom etterpå, var selve dannelsesskolen for byens ungdom, nemlig Karin og Ernst Larsens danseskole. Flere av bidragsyterne er innom den, og minnes den stort sett bare med glede.

Mest dramatisk er Gerd von der Lippes skildring av en voldsom kulturkamp, bokstavelig talt. Da de tre søstrene fra Marcus Thranes gate skulle av sted på danseskolen, ble gata sperret av jenter som nektet dem å gå videre. Søstrene von der Lippe skulle i stedet bli frelst, slik at de ikke kom til helvete. Og dermed ble det spark, kloring, slag og hyl: «Det var som et sjøslag. Ingen av oss «så ud» da det var over.» Men til danseskolen kom de - og ble raskt heltinner.

Birte Simonsen (født 1948) skriver også mye om danseskolen, og om å kjenne på tåballen til tonene av Victor Silvesters Ballroom Orchestra. Reidar Mosland (født 1955) har hatt lakksko på, og på danseskolen møtte han kanskje også Sally Bernander Verkerk (født 1952) fra Tveit.

Bokens tittel kommer fra historien til Gunn Reinertsen Næss (født 1958). Hun forteller om oppstyret da Markens Magasin (MM) skulle åpne - med byens første trulletrapp. Trengselen var enorm. Og da Gunn og farmor endelig kom inn, fant farmor et prøverom der hun tente seg en røyk.

Dårlig bildekvalitet

Bokens redaktør har funnet fram til en variert gruppe av bidragsytere, både i alder og med oppvekst fra ulike steder i byen. Dessuten presenteres det mange og interessante privatbilder. Men i motsetning til den helt fremragende bildegjengivelsen i høstens andre mimreopplevelse fra Kristiansand, boken Rusleturer i Kvadraturen, er gjengivelsen her nærmest katastrofalt dårlig. Det er veldig synd, for her er bilder man absolutt kunne ha fordypet seg i og burde hatt stor glede av (Bildene til denne bokanmeldelsen er riktignok hentet fra boken, men er sannsynligvis av atskillig bedre kvalitet.).

Når det er sagt, er det bare å takke for alle bidragene - noen riktignok mer spennende enn andre, og noen som burde ha vært mer forkortet. Men til sammen har de utgjort en hyggelig, til tider ganske vemodig stund i lesestolen.

Og så får vi være så storsinnet at vi tilgir Annemor Sundbø for at hun ikke kan stave Hopalong Cassidy, og Reidar Mosland for at han ikke kan stave Kaptein Miki.

Svein Harald Moe

BOK

Da farmor tente seg en røyk på prøverommet

Redaktør: Gro Seland

Bind 1 i serien «Mitt kjære Kristiansand»

Bidragsytere: Rolf I. Hageland, Gerd von der Lippe, Harald Båsland, Annemor Sundbø, Torbjørn Evenbye, Siri Torjesen, Tørres Akselsen, Gunn Reinertsen Næss, Reidar Mosland, Birte Simonsen, Finn Benestad, Sally Bernander Verkerk, Harald Sødal, Rose-Marie Lohne, Tore Austad, Dag Ingvar Jacobsen, Øyvind Smestad.

Norgesforlaget