Mens svenskene heier frem slike folk, møtes de her med mistro. Sways tyggegummipop viste seg å ha vel kort smak, og jammen har ikke Espen Lind gått i den fella igjen.
Først: Espen Lind vet å komponere fine popmelodier som kler radioen. «Unloved» har allerede vært en stor hit, og dempede «Look Like Her» kommer sikkert til å bli det. Åpningslåten «Million Miles Away» smaker storfugl med sitt delikate strykerarrangement.
Men: Han virker forknytt i sin kommersielle formstyring. Lydmessig er dette uhyre proft, men det er et balladeritt som er for strømlinjeformet. Låter som «Driving in Your Car», «Pride» og «Movie Star» er ulidelig gjennomsnittlige. Superb popmusikk (som ABBA og The Beatles, for å sikte veldig høyt) handler også om å utfordre, om å sette fingeravtrykk, om å tillegge dette uventede, lille ekstra. Det er det som er å være virkelig kommersiell. Her kommer Espen Lind til kort. På samme måte synger han fint, men mangler særpreg. Dessuten er det vel grenser for hvor mange følerifloskler og opplagte rim tekstene kan inneholde før de irriterer godtfolk, selv når de synges på engelsk?
Espen Linds befriende klare ønske om å bli hørt og kjøpt, har fortrengt behovet for å ha noe å fortelle, noe å utlevere. For få av disse sangene pirker i hjerterota slik god popmusikk gjør. ASBJØRN BAKKE
Balladeri, balladera
Espen Lind
April
(Universal)
10 låter, 39.35