Ib Michael:

Atkinsons kino — en vandrehistorie

Roman

Oversatt av Knut Johannesen.

Cappelen 1999 "Jeg gjør et forsøk på å føye noen verdensdeler sammen som ellers er adskilt" sa Ib Michael etter å ha skrevet sin forrige roman Prins. Mer eller mindre har han gjentatt dette forsøket også i sine andre bøker, ikke minst i den kjente selvbiografiske trilogien Vaniljepiken, Den tolvte rytter og Brev til månen. Og han har ikke bare forsøkt. Han har lyktes i den grad at han i dag må sies å være en av Danmarks mest kjente forfattere. Årets bok begynner med en myte. Vi møter den ensomme, omflakkende sjømannen Tom Hollender som alene på sitt skip får besøk av høvdingdatteren Hinanui, underskjønn og med mandeløyne. Hun kommer med en beskjed fra faren som vil møte Tom Hollender. Senere ser han henne igjen på en hval, men hun er ingen høvdingdatter, hun er bare kvinnen som sender sjømannen ut på en eventyrlig ferd. Og denne ferden går ikke bare til Mexico, Indonesia, Wien og Venezia. Vi befinner oss også plutselig midt oppe i cyberspace. Hva er virkelighet? Hva er drøm og fantasi? En spør seg ikke om det under lesningen. En farer bare med på denne fantastiske ferden på jakt på fra alt fra de store hvalenes kirkegård til palasset i Mexico der solens hustru "smiler en tynn og svart strek". Og leseren ikke bare ser, men føler dette smilet - som vi både ser og føler et tempel med himmel båret av søyler og like etter Maximilians sarkofag i Wien. Ikke mange forfattere skriver like visuelt som Ib Michael, og nettopp det gjør at leseren klarer å følge ham på hans ofte heseblesende ferd. I slutten av boken blir personen til pilegrimen som drar til Rom. Der tar han for seg noen vandrehistorier han har samlet på, og finner den om Atkinsons kino der man plutselig på lerret så passasjerene på et skip som røntgenbilder, med all den uhygge det skapte. Noen dager senere gikk skipet ned som et flammehav. Etter denne historien får årets bok sin tittel, og forfatteren lar leserens fantasi overta. "Tingene henger sammen, bare man venter lenge nok," sier forfatteren, og det gjør nok virvaret av farverike hendelser i denne boken også. Og Tom Hollenders ensomhet ligger som en dis over menneskene vi møter, selv om han på siste side setter et lys i vinduskarmen på hotellet der han er innlosjert etter en skipskatastrofe. Kanskje tenker han tilbake på en natt på et skipsdekk der drømmer og morild fant sammen, eller kanskje husker han månens benhvite lys. Lyset brenner nok ned, men ikke lesernes fryd over Ib Michales språk. Aase Foss Abrahamsen