Lars Ramslie
"Mikrokaos",
roman
Tiden Det første som slår meg etter å ha lest Lars Ramslies roman "Mikrokaos" er: Har han blitt yngre siden sist? Til forskjell fra den glimrende debutboken "Biopsi" fra 1997, som Ramslie både har fått Tarjei Vesaas debutantpris og Tiden-prisen for, er årets roman av et langt mer ordinært kaliber. "Biopsi" beskrev et uvanlig forhold mellom far og sønn, der sønnen pleiet sin alkoholiserte, handicappede og følelsesforvirrede far. Ramslie greide, med en relasjon som ytre sett virker både oppkonstruert og sentimental, å beskrive forholdet mellom de to med en uvanlig nøktern ømhet. Der sønnen i debutboken er den sterke og handlende i forhold til sin forkrøplede far, er relasjonene langt mer sterotype i årets roman. Hovedpersonen, Peter, ung mann et sted tidlig i tyveårene, med utpreget handlingsvegring forelsker seg i Stina, og boken handler i hovedsak om hvordan de sliter hverandre ut, og kaller det kjærlighet. Peter beskriver barndom og oppvekst gjennom glimt bakover, hvor taperrollen utgjør hans identitet. Relasjonen til den overgesjeftige Stina gir assosiasjoner til Erlend Loes "Tatt av kvinnen", og skrekkforholdet som beskrives der. Ramslie skravler seg gjennom 560 sider med nitidige beskrivelser av det fortærende uforløste forholdet mellom de to, om hans stadige ydmykende møter med omverdenen, det være seg i bofellesskapet eller familien. Det ukurante, som Ramslie dyrket til fulle i debuten er synlig også i "Mikrokaos" når han beskriver hovedpersonens følelse av grunnleggende annerledeshet. At denne følesen for en gangs skyld ikke fremstilles som sår, men mer som en blanding av overspent selvtillit og sentimentalt svartsyn gir flere passasjer som er virkelig morsomme og befriende i forhold til den stereotype ung-forvirret-mann— tematikken. Hovedpersonen virrer rundt i et formåløst univers med seksualdriften, sentimentalitet og skamfølelse som orienteringspunkter. Når Peter, etter å ha blitt dumpet av Stina, kontakter piken han lekte rumpedoktor med som femåring i håp om å finne noe kjærlighetslignenede, er toppen i dette overspente dramaet nådd. Ramslie har vist at han greier å skrive uvanlig presist og med kjærlighet om ektraordinære temaer, og til tross for at handlingen i "Mikrokaos" er enerverende er det alt i alt ikke tvil om at Ramslie er en glimrende forfatter. Maria Kielland Krag