ARENDAL: Antakelig det største prosjektet i Arendal Dramatiske Selskabs lange historie ble en stor teaterfest, først og fremst for barn, da «Jungelboka» hadde premi¿re i Birkelund Fjellhall i går kveld. En to og en halv times forestilling med masser av ørenslyst og enda mer øyenslyst gjorde inntrykk, særlig i siste avdeling, som opplevdes som strammere og mer handlingsfylt enn første del.Kostymene
Som så ofte med barneteater, er det også her lagt enormt mye arbeid i det visuelle. Kostymene er et kapittel for seg, med masse fantasi og fingerferdighet, som sammen med flott sminkekunst skapte en hærskare av jungeldyr av kulturskolens ivrige barn. Scenografien var like imponerende, og hele scenerommet, som var rigget i det innerste hjørnet i den enorme Fjellhallen inne i berget, var vellykket innrettet, vi var som i et riktig teater. Scenograf Michael Fuller-Gee har boltret seg i jungeleffekter, og samtidig skapt et funksjonelt scenebilde som enkelt kunne omskapes fra den ville jungel til den enda villere apenes hall.Det var dermed en ytterst fargerik forestilling de forente krefter kunne presentere. Og farger, fart og fest — med morsom musikk og artig dans - det appellerer. Historien er jo velkjent, den om guttebarnet Mowgli som siden spedbarnsalder er oppdratt i ulveflokken og som i tiårsalderen møter stadig større farer og etter sine dyre-foresattes råd må vende tilbake til menneskelandsbyen. Heldigvis for Mowgli, treffer han ganske beleilig et lite pikebarn på sin vei, og truffet av Amors piler blir det mindre tungt å vende de gamle vennene ryggen for å gi seg menneskelivet i vold.Store talenter
Ensemblet har noen sterke talenter. Først skal nevnes premierekveldens Mowgli, Tim D. Sundt (som alternerer med Joakim M. Madsen), som både synger godt og har et intenst nærvær på scenen. Han imponerer. Så slangen Kaa, som Line Vassgård gestalter. Slangen er forlent med et operatalent, som så desidert også finnes hos Line Vassgård. Bjørnen Baloo gjøres riktig godslig av Einar Dahl. Helt til å smelte av er Mira - Mowglis kjæreste - som kommer inn i slutten av stykket, premierekvelden spilt av Helle Olafsen. Og jeg kunne ha nevnt flere, men det skal også sies at noen av de medvirkende hadde sanglige problemer. Av og til lød det riktig surt, og kan hende kan man skylde på vanskelige forhold? Orkesteret - ledet av Egil Ødegård - klang godt og presist, men det er mulig den ulne klangen av elpiano forvirret de ikke altfor rutinerte sangerne.Lange mellomrom
Ikke alle hadde det samme sceniske nærvær som de beste. Her synes jeg nok regien kunne ha strammet opp en del av de medvirkende til ikke å prøve å fange mamma eller pappas blikk på publikumstribunen. Men enda viktigere er det at regien også burde ha skapt mer driv og fart over forestillingen. Det ble - særlig i første akt - for lange mellomrom mellom numrene. I det hele tatt, det at man opplever forestillingen som enkeltstående numre mer enn som en helhet, er en svakhet. Men - helheten var likevel i stand til å sjarmere. Det skyldes både apeflokken med noen herlige apebarn, og dansefuglenes ut og inn og fram og tilbake. Og alle de andre som har øvd og øvd og slitt og strevd for å få dette til. Alt i alt er forestillingen en seier for både Dramatiske og kulturskolen.Emil Otto Syvertsen