STAVANGER: Klokken 22.45, lørdag 9. juni, skjedde det. Endelig. I 30 år hadde folk selv tatt ansvar og sunget "Tore Tang", men nå var endelig opphavsmennene på plass for å lede allsangen. I gul bukse og med mikrofonen pekende ut mot publikum ledet Morten Abel 25.000 mann i et ekstatisk fellesnummer.

Tore Tang, en gammal mann ?

Heile byen kjenne han ?

Han så leve av gammalt brød og vann ?

Kor han komme fra vett bare han ?

Tore Tang

Comebacket til Mods var en sensasjon. "Vi kunne solgt 40.000 billetter" var refrenget fra konsertarrangørene, før de modulerte og høynet sitt eget bud til "vi kunne solgt 50.000 billetter". Nå var det ikke plass til flere enn 25.000, men det var få i Stavanger som tvilte på at Mods kunne fylt Viking stadion to tanger.

Abels historie om den litt slitne mannen er lyden av Stavanger. Noen liker det, noen hater det, men sånn er det altså. Etter at Mods takket for seg i 1983 nektet "Tore Tang" å dø. Trubadurene omfavnet sangen, nachspielene elsket den, skolerevyene la begge armene rundt den, holdt den fast og sørget for kunstig åndedrett helt fram til klokken 22.45, lørdag 9. juni, på Viking stadion.

Arven til gitaren hans

— Ahh, og jeg var ikke der.

Hanne Sørvaag sukker litt. Artisten og låtskriveren fra Stavanger vet hva hun snakker om. Hun vet alt om å skrive hit-er, og hun vet alt om å vokse opp i Stavanger med Mods som et slags smør på brødskivene.

— For en sang. "Tore Tang" er klassisk historiefortelling, en fortelling om en trøtt mann. Den rører noe i oss, lokker fram følelser og empati for denne mannen. Slik for eksempel countryen har gjort i til alle tider. Jeg husker at vi satt og hørte på sangen og ble lei oss for at arven skulle gå til gitaren hans, den eneste vennen han hadde hatt. Stakkars mann.

Tore Tang er en type som, ifølge sangteksten, er stygg, uakseptabel, rotlaus, plaget, venneløs og med to mål i livet: Egen hybelleilighet, og å komme hjem til Jesus for å få ro.

— Hele sangen er et avstandsportrett av en mann vi synes synd på, sier Sørvaag.

Hjemmekoselig

Akkurat det er utypisk Mods, der storebrorparten handler om meg, deg, oss og vårt. Kanskje det er derfor "Tore Tang" ble stående igjen som den låten fra Mods-katalogen.

— Den er spesiell på mange måter. Melodien er umiddelbar. Enkel å synge, lett å like og lett å huske. Den første tekstlinja har både et bokstavrim og et vanlig rim. Slikt fester seg veldig lett, sier den kvinnelige Stavanger-artisten.

Morten Abel har – bevisst eller ubevisst – laget en sang som består nesten utelukkende av lim i ulike varianter. Limtypen "dialekt" er på ingen måte uvesentlig.

— Stavangersk er et godt sangmål. Og for alle oss som kommer fra Stavanger er det noe hjemmekoselig med å høre "Tore Tang, en gammal mann, heile byen kjenne han". Da er vi hjemme, uansett hvor vi er, sier Sørvaag.

Heile byen kjenne han, synges det, og det er virkelig sant. I Stavanger kan folk "Tore Tang". Noen liker den, noen liker den ikke. Men alle kan den.

Folkets knyttneve

I 2008 var Stavanger europeisk kulturhovedstad. Med et budsjett på 300 millioner kroner var dette det største kulturarrangementet som har vært i Norge. Åpningsfesten ble sendt direkte på NRK, og dagene før begynte rykte å gå. Morten Abel var observert i nærheten av det svære teltet. Skulle han...? Kunne det være at...? Nei, kan det virkelig...?

Jo, han gjorde det. I alle beste sendetid, midt i slagordsnakket om "Open Port", internasjonale storheter, grensesprengende kunst og ny giv fikk Abel folk til å hoppe i stolene. Han gjorde det utenkelige, det han hadde holdt på halvannen armlengdes avstand så lenge: Han sang "Tore Tang". Stavangerhymnen. Folkets ømme knyttneve i det finkulturelle mellomgulvet. Drøye tre minutters folkefest som på sitt finurlige vis sa at det er greit med israelske samtidsdansere, franske dukkemakere og Jon Fosse, men hey! Vi har "Tore Tang", bare så dere vet det!

Om hundre år

Comebacket til Mods og den smått absurde trykk-kokerstemningen på Viking Stadion da 25.000 sang "Tore Tang", var en for historiebøkene. Både vorspielet og nachspielet viste at "Tore Tang" splitter Stavanger som Moses i godt, gammalt rødehavsdriv. For noen er "Tore Tang" det ypperste, det mest rotfesta nyjærske og vakre byen har å by på. Andre mener "Tore Tang", og alt som ligner, har satt seg i den stavangerske ryggmargen som en vond, kronisk betennelse. Vi kommer aldri videre. Vi ender alltid opp med "Tore Tang". Alle mener noe om den, og alle kan den.

Om hundre år er kanskje det meste glemt, men hvis du går inn i et partytelt i Vågen i Stavanger og roper:

Når han går!

vil folk svare:

Adle snur og ser på han ?

'kje løye det ?

Så stygge så han e

Det sitter i den stavangerske ryggmargen.