Noen har vært melodramatiske og/eller groteske, andre spøkefulle og/eller ironiske, andre igjen hamrende tåpelige. Den beste, på alle vis, er definitivt Francis Ford Coppolas "Bram Stokers Dracula" fra 1992. "Dracula 2001" utspilles delvis i London, delvis i et karnevalspreget New Orleans. Utgangspunktet er at kisten hvor Dracula ligger begravet, åpnes ved et uhell under et innbruddsraid. Dermed er, ja, helvete løs. Det er ikke nødvendig å bruke mange ord her. Filmen er en kulørt stuing av action, vold, spesialeffekter og dårlige skuespilleri, tilsatt en innsjø av logiske brister. Det hele kan blankt summeres til Ren Idioti. Det eneste av en viss interesse i denne flatheten, er lanseringen av en ny teori, selv om man mottar denne "nyheten" slik en førskolelærer hører oppmerksomt på et barns fantasiløpske utlegninger. Teorien er som følger: Dracula er egentlig Judas Iskariot. Det eneste virkelig mystiske her, er at en sofistikert skuespiller som Christopher Plummer leier ut sitt talent til denne produksjonen. Forstå det den som kan.