Det er umulig å unngå å bli glad i Hanne Kolstø. Hun er det motsatte av den typiske 2011-artisten som skriker etter oppmerksomhet, og får det, ved å synge middelmådig karaoke og groteske vorspiel-slagere på tv. Kolstø er tvers gjennom genuin, skriver eget materiale og brenner for hver eneste låt.

De siste årene har hun frontet både bandene Thelma & Clyde, Post og Love-Fi, samt sitt eget soloprosjekt. Og det er utgivelsen av solodebuten «Riot Break» som er utgangspunkt for fredagens releasekonsert på Kunstmuseet i Kristiansand. En debut som allerede har rukket å få et knippe glitrende anmeldelser i lokal og nasjonal musikkpresse.

Kolstø starter kvelden praktfullt, alene med kassegitaren og en variant av «What the Wind Can’t Carry» som utvilsomt overgår albumversjonen. Deretter slipper hun til bandet og lar er et fyldigere lydbilde prege resten av konserten. Det er litt vakkert, litt skittent, litt poetisk og litt pompøst. Og Kolstø er ikke redd for å ta i bruk diverse effekter og aksessorier. Som et og annet vinglass og et festlig lite keyboard hun åpenbart er blitt veldig glad i. De store arrangementene kler de beste sangene hennes godt, selv om hun har en stemme som gjerne kunne båret låtene på egen hånd. På scenen er hun imidlertid litt mer innesluttet enn tidligere, og klarer ikke helt å gripe publikum slik vi vet hun kan.

Etter en god og lovende innledning har Kolstø plassert de mest anonyme sangene i midten av settet. Høydepunktene treffer imidlertid godt mot slutten, da hun drar fram killer-låtene «Don’t Want To Be Happy In The Moment, I Want It To Last» og Kristiansand-hyllesten «The City». Ingen av dem sitter riktignok helt perfekt, men det er heller ikke nødvendig. Kolstø er en ypperlig låtskriver på sitt beste, selv om hun også som soloartist når toppnivået litt for sjelden. Da er det uunngåelig å påpeke at det kanskje ville vært å foretrekke om hun begrenset sitt kreative utløp til litt færre prosjekter. Det fins knapt en artist i verden som er produktiv nok til å beherske hovedrollen i fire forskjellige band samtidig. Det hele er faktisk nesten litt irriterende. For en konsert med det beste av Hanne Kolstø kunne lett blitt magisk, fra start til slutt.