BOK
Berlinerpoplene
Forfatter: Anne B. Ragde
Roman
Forlag: Oktober
Grovt sett kan man dele nye norske romaner i to kategorier: De utfordrende og De underholdende. Anne B. Ragdes roman Berlinerpoplene vil jeg plassere i den sistnevnte kategorien, men likevel ikke uten å nøle.
Berlinerpoplene er nemlig en god roman å gå inn i, ta del i, og oppslukes av. Ikke god i betydningen hyggelig eller ufarlig, men heller som en betegnelse på den sinnsstemning man hensettes i når man leser velskrevne bøker. For Berlinerpoplene er uten tvil velskrevet.
Vi følger tre brødre; Margido som driver et begravelsesbyrå, Erlend som er vindusdekoratør i København, og Tor som er bonde på slektsgården Byneset. Gjennom romanen blir brødrene — og i tillegg Tors uekte datter - så å si tvunget sammen, i og med morens død, og romanens anliggende er å vise hvordan menneskers røtter både går dypere enn man tror, og i tillegg er flere og tar andre retninger enn dem man var klar over.
I langsom, dvelende tempo rulles personenes fortid opp for leseren, og vi forstår - så å si samtidig med karakterene - at de alle er bundet til sitt opphav, hver på sin måte.
Anne B. Ragde viser stort talent når det gjelder å male ut vidt forskjellige miljøer, interiører og personer. Denne evnen kommer til sin rett når miljøene hun skildrer er så radikalt forskjellige.
Vi svinger fra dagliglivet i et begravelsesbyrå, til overflate- og overflodsfetisjismen hos et homsepar i København, og til den mildt sagt traurige beskrivelsen av livet på slektsgården. Jeg sier traurig, og la meg i all hast tilføye at dette livet for odelsbonden Tor, slett ikke oppleves traurig, men som det best tenkelige av alle liv, men Ragdes fortjeneste som forfatter ligger nettopp i denne dobbelteksponeringen overfor leseren - å vise oss verden slik den er, og slik den oppleves for den enkelte.
Av og til kan kanskje denne vektleggingen på hvor ulike miljøene som brødrene har havnet i, skygge noe for selve framdriften i teksten, men hvis man først godtar grepet, kan man faktisk fryde seg over disse utførlige beskrivelsene. Partiene kan muligens oppleves langdryge og til tider unødvendige for romanen som helhet, men Ragde klarer i tillegg å skrive en tekst med stor spenning, i og med at brødrene og Tors datter veksler på fortellerstemmen. Man lurer faktisk på hvordan dette vil gå helt til de aller siste sidene, og slutten kommer like overraskende på leseren, som på personene i boken, vil jeg tro.
Mest berørt blir kanskje leseren av den delen av romanen som handler om Tor, om livet hans blant grisene i fjøset, det iskalde forholdet til faren, og det tilsvarende varme, men forkrøplede forholdet til moren.
Særlig vil jeg fremheve sidene der Tor går inn på morens soveværelse - et sted han ikke har vært siden han var barn - hjelpeløsheten hans i omgang med morens sykdom. Alt dette skildres på en nær, innforlivet og hjerteskjærende måte, og er grunn god nok, vil jeg si, til å lese denne romanen.
Gaute Heivoll